Noen litt blodige dager i Kinshasa

En lørdag for to år siden hyret jeg, Malcolm fra Sør-Afrika og Mok fra Kongo en drosje for å ta det vi kalte "the White Elephants tour of Kinshasa". Ikke så langt fra presidentpalasset kastet sjåføren vår bilen ut til siden. Mot oss kom en kortesje av Mercedeser omgitt av militærjeeper og femti-seksti soldater. Da Malcolm begynte å dra frem digitalkameraet, kastet Mok seg over han. Frykten vi så i øynene til Mok, en mann som ellers ikke synes å skremmes av særlig mye, er kanskje det jeg husker best fra den episoden. For en som er vant til å ramle over morgentrøtte statsråder i kaffekø på Seven-Eleven sa den frykten noe om kongolesisk, og kanskje også afrikansk, politikk. Mannen bak de sotede vinduene var president Joseph Kabila.

Da jeg søndag for halvannen uke siden fløy innover Kongofloden lå dette minnet enda litt i bakhodet. Det var tre uker siden landets første frie valg på over 40 år. Det var flere tusen kandidater til parlamentet. Det var et par og tredve presidentkandidater. 17.000 FN-soldater (MONUC) og 1400 soldater fra EU har overvåket valget i et land på størrelse med Vest-Europa. Internasjonale observatører beskrev valget som rettferdig og situasjonen i landet har siden blitt beskrevet som stabil. Valgresultatet skulle offentligjøres noen timer etter at jeg ankom Kinshasa. De fleste regnet med at Kabila ville få flest stemmer, men neppe nok til å vinne første valgrunde. Han ville trolig måtte møte hovedutfordreren og vise-president Jean Pierre Bemba i en ny valgrunde i oktober.

"Afrika er formet som en pistol og Kongo er avtrekkeren". Dette har vært refrenget fra afrikankse journalister de siste ukene. Bildet forklarer noe av den store internasjonale interessen for dette valget. Kongo ansees for å være nøkkelen til stabilitet i det sentrale Afrika. Landet har i de siste årene vært senter for en krig som har involvert Rwanda, Burundi, Tanzania, Uganda m.fl. Med sine enorme naturressurser, og ikke minst diamanter, har mange land, og internasjonale selskaper, prøvd å utnytte ustabiliteten til egen vinning. 3 millioner mennesker har blitt drept, ofte på så brutale måter at detaljene ikke er noe du vil høre. I 2002 ble det forhandlet frem en fredsavtale i Sør-Afrika. Resultatet var at de ulike krigsherrene, deriblant Bemba, fikk plass i en overgansregjering ledet av Kabila. Sør-Afrikas president Thabo Mbeki spanderte nye Mercedeser på alle sammen, men regjeringskollegiet har, ikke overraskende, hatt sine spenninger. En viktig del av denne prosessen har vært gjennomføringen av Kongos første frie valg på over 40 år. Til nå har det internasjonale samfunnet investert over en milliard dollar i dette valget. En ny valgrunde vil kreve ytterligere støtte.

Kinshasa er en by som gir begrep som "post-konfliktland" et ansikt. Kaotisk og nedslitt. Overbefolket på grunn av flyktninger fra krigen i øst. Manglende infrastruktur. Søppel som flyter i hovedgaten. Dagen før hadde jeg travet rundt i Sør-Afrikanske butikker som solgte Anne Holt, Karin Fossum og Leif Ove Andsnes. Jeg hadde drukket kaffe som, ja, smakte kaffe. Og på en av de større radiostasjonene i Johannesburg var det "A-ha-weekend". Kinshasa var, mildt sagt, annerledes. Dagen før hadde FN stengt flere radiostasjoner som forkynte hat-budskap mot politiske motstandere. En radiostasjon hadde blitt stengt fordi den oppfordret folk til å "ta de hvite".

Vertskapet mitt sa de skulle fikse hotel. Det gjorde de forsåvidt også. Men da jeg satt i resepsjonen med en øldrikkende innehaver ante det meg at hotel kanskje hadde vært en litt optimistisk beskrivelse. Et uvasket rom uten shampo eller noe som kan ligne på såpe, uten sengetøy og uten myggnetting bidro ikke til å endre inntrykket. Forsiktig prøvde jeg å hinte litt ved å spørre folka som hadde booket stedet om sikkerhet og sånt. De svarte at de ikke så noe problem. Dessuten var det et veldig trygt område med FN, valgkomisjonen og noen av de sentrale regjeringsbygningene like rundt hjørnet. Jeg spurte om dette nødvendigvis var en fordel, men møtte liten forståelse. Generelt følte jeg meg som en litt utakknemlig, bortskjemt europeer. Det ville trolig ha blitt oppfattet som ganske uhøflig om jeg ba de skaffe et nytt hotel. Jeg spurte om situasjonen på noe tidspunkt kunne utvikle seg slik at jeg måtte komme meg ut av landet. De så på meg, lo litt og forsikret meg om at det var utenkelig. To dager etterpå sendte de meg en melding med telefonnummeret til MONUC i et desperat forsøk på å få noen blå hjelmer og en tanks til å få meg ut av den bygningen..

Med dette som base skulle jeg de neste to ukene
ha gjort en studie på låneopptaksprosesser i Kongo. På mange måter kan dette sees på som en test på hvor ansvarlige offentlige institusjoner er, både overfor hverandre og i forhold til parlament og sivilt samfunn. Kort sagt, hvor lett eller vanskelig er det for landets ledere å ta opp lån på vegne av befolkningen? Hva er beslutningsprosedyrene? Hvem er ansvarlige for revisjon? Oppfyller Kongo internasjonal "best practice" for låneopptak og gjeldshåndtering? Alle vet at dette ikke var tilfelle under Mobutu Sese Seko, mannen som ga opphav til styringsmodellen "kleptokrati". Men hva med overgangsregjeringen til Kabila? Jeg hadde allerede avtaler med sentalbanken, finansdepartementet, Verdensbanken, IMF, lederen for finanskomiteen i parlamentet og en hel bunke med representanter for sivilt samfunn for å grave i dette her. Tilsynelatende var det ingen av disse som ventet noe særlig bråk i dagene etter at valgresultatet skulle offentliggjøres.

I 1482 seilte portugiseren Diogo Cao langs den vest-afrikanske kysten. Han hadde beveget seg lenger sør enn noen europeere noensinne før hadde våget. Han hadde allerede passert det som i følge datidens vitenskap og teologi het "Sea of darkness", et sted hvor vannet kokte og djevelen lå og ventet i bølgene ( i dag kjent som havområde sør for Kanariøyene...), han hadde også passert det enda mer fryktede "Sea of Obscurity" lenger sør. På et tidspunkt oppdaget Cao, som enda befant seg over 200 km fra land, at vannet ble brunt. Han la kursen mot kilden og fant en elvemunning så stor at man knapt kunne se fra den ene siden til den andre. Slik ble Kongofloden "oppdaget".

Men ikke før Henry M. Stanley i årene rundt 1875 klarte å ta seg fra Zanzibar i øst gjennom kontinentet og ned Kongofloden, godt hjulpet av kuler og krutt, ble elvens kilde kartlagt. Siden da har den vært vitne til begivenheter som gjorde at Kongo fikk plass i Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie". Landet har blitt plyndret fra europere i vest og fra arabiske slavehandlere i øst. Under Berlin-konferansen i 1884 og 1885 klarte belgiske kong Leopold, etter å ha lagt frem sine idealistiske og kristne intensjoner om å hjelpe de stakkers afrikanerne, å få "Congo Free State" anerkjent som sin private eiendom - en eiendom 80 ganger større enn Belgia. 8 millioner kongolesere ble drept under Leopolds regime. Selv besøkte han aldri landet.

Joseph Conrad ga landet merkelappen som siden har festet seg da han etter en reise opp Kongofloden skrev romanen "Heart of Darkness". Francis Ford Coppola fortalte historien på film, vel og merke i en annen tid, på et annet kontinent og i en annen krig, da han lagde "Apocalypse Now". Marlows reise oppover elven mot Mr Kurtz har blitt en legende. Mens mange litteraturvitere har prøvd å gi en Freudiansk tolkning av unge Conrads beretning, mener Adam Hochschild at historien ligger mye nærmere virkeligheten. Den virkelige Kurtz kan, i følge Hochschild, ha vært den belgiske Force Publique offiseren Leon Rom - en mann som pyntet handelstasjonen sin langt oppe i elven med de innfødtes hodeskaller. Robert B. Edgerton peker på britiske Major Edmund Barttelot og James Sligo Jameson som to andre kandidater, begge tok del i Stanleys ekspedisjoner. Barttelot lot undersåtte piskes til døde. Jameson skal ha kjøpt en ung slavejente og gitt henne som føde til en lokal stamme for å "tilfredstille sin intellektuelle interesse for kannibalisme". Uansett hvor Conrads inspirasjon kom fra, Kurtz har blitt stående som et symbol på den hvite mann i Kongo - og i Afrika: "Conrad´s white men go about their rape of the continent in the belief they are uplifting the natives, bringing civilization, serving the "noble cause" (Hochschild 1999:147).

Den nigerianske forfatteren Chinua Achebe har kritisert Conrad og hevdet at Viktoriatidens rasisme er underliggende i "Heart of Darkness". Det er Afrikas mørke som gjør siviliserte hvite menn til mordere. Det er Afrika som skaper Mr Kurtz... Uansett, mørket som Conrad skrev om synes å ha fulgt Kongo siden. Uavhengigheten i 1960 representerte et glimt av håp, men Patrice Lumumba, den til nå eneste demokratisk valgte lederen i Kongo, kom raskt på kant med Vesten. Under seremonien hvor belgiske kong Baudoin erklærte Kongo uavhengig, svarte statsminister Lumumba med å anklage Baudoin for å ha ledet "a regime of injustice, suppression, and exploitation". Kort tid etter, i et kupp støttet av CIA, kom den unge generalen Mobutu Sese Seko til makten. Lumumba ble banket opp på offentlig TV av Mobutus soldater, drept, partert og deretter lagt i syre av et par belgiske politimenn. Che Guevera og et par hundre cubanere prøvde å blande seg inn en liten stund, men til liten nytte. Eneste minnet som i dag står igjen etter Lumumba er en statue man ser på vei inn fra flyplassen.

Mobutu, som hevdet han hentet inspirasjon fra Churchill, De Gaulle og Machiavelli, styrte Kongo, som han omdøpte til Zaire, med jernhånd frem til 1997. I skolene ble katolisismen byttet ut med mobutisme. Han fløy frisører daglig inn fra New York til seg selv og konen Marie Antoinette (...), han insisterte på å drikke grand cru fra 1930 til lunch hver dag, bygde en landingsplass for Concorde i fødelandsbyen, mens han fengslet, torturerte og drepte enhver form for opposisjon. Samtidig ga IMF han de største lånene noensinne gitt til et land i Afrika og så sent som i 1989 uttalte daværende president George Bush: "Zaire is among America´s oldest friends - and its president - President Mobutu - one of our most valued friends" (Edgerton 2002:218).

På 17. mai 1997 ble Mobutu felt av Laurent Kabila, en tidligere bordelleier fra Tanzania som med støtte fra Uganda hadde ledet en opprørshær mot Mobutu - et opprør som skal ha drept over 100.000 mennesker før Kabila nådde Kinshasa. Mobutu hadde allerede flyktet fra landet og døde like etterpå av prostatakreft i Marokko. Som president signerte Kabila dødsdommer i fylla, han kom på kant med alle utenlandske aktører og til slutt ble han drept av sine egne soldater. Like etter ble hans sønn, den da 28 år gamle Joseph Kabila utnevnt som statsoverhode. Den yngre Kabila valgte raskt å normalisere forholdet til det internasjonale samfunnet, signerte en fredsavtale hans far hadde forkastet og har ledet overgangsregjeringen siden. I motsetning til sine forgjengere beskrives Kabila den yngre som en måteholden mann, men menneskerettighetsgrupper har også anklaget han for ikke å respektere opposisjonen tilstrekkelig.

Kabila overtok et land som sitter på enorme rikdommer, men hvor 80% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. 20% av befolkningen er ifølge IMF avhengig av gruvedrift. Arbeiderne, med sine familier, tjener i gjennomsnitt under en dollar om dagen. I Botswana står gruvedrift for 22% av landets BNP. Til tross for at Kongo har minst like store naturressurser står gruvedriften kun for 0,24% av BNP. Hvis transisjonsprosessen gjennomføres etter planen vil Kongo nå "completion point" i Verdensbankens og IMFs Heavily Indebted Poor Countries Initiative (HIPC). Det vil bety 5 milliarder dollar i gjeldslette. IMF krever derimot at den årlige gjeldsbetjeningen øker fra 10% til 15% av BNP. Dette i et land som bruker 3,6% av BNP på offentlige lønninger, herunder lærere, sykepleiere osv. Det er i et land hvor AIDS-statistikken er deprimerende lesning.

Kabilas politiske støtte kommer mye fra at han i østlige deler av landet har fått mye av æren for fredsavtalen. I vest, og spesielt i Kinshasa, er flertallet derimot misfornøyd. De har ikke opplevd mye økonomisk fremgang. En faktor som ikke spiller en ubetydelig rolle er Kabilas språk. Han snakker engelsk og swahili flytende, men snakker fransk med aksent. Dette bygger stadig opp under mistanker i Kinshasa om at lojaliteten hans ligger mot stammene i øst

Det var dette som var bakteppe da valgkommisjonen søndag for halvannen uke siden skulle lansere valgresultatet. Som ventet fikk Kabila 45%, Bemba fikk 20% og det blir omvalg i oktober, men allerede før resultatet ble offentligjort hørtes det skyting rundt Bembas TV-stasjon. Noen sier det var et varselskudd fra Bembas soldater mot noen kriminelle, noen mener Kabilas soldater provoserte det frem. Uansett, kort tid etter befant begge gruppene, samt en del kriminelle bander seg i kamper mot hverandre. Sistnevnte blir blant kongoleserne kun refert til som "de som røyker mariuana". Mandag morgen holdt hele Kinshasa seg inne. I sentrum jaktet ulike militære grupper på hverandre. På ettermiddagen dro Kabilas styrker til Bembas hus for avvæpne hans soldater. De kjørte inn med maskingevær og seks tanks. Det de ikke visste var at 15 utenlandske ambassadører og FN-sjefen i Kinshasa befant seg i huset. Kort tid etter måtte MONUC settes inn for å redde disse ut. Skytingen forsatte utover ettermiddagen og kvelden.

Min litt dårlige magefølelse fra søndagen syntes etterhvert å bli bekreftet. Hotellet mitt, eller hva det nå kunne kalles, befant seg midt i krigsonen. Mens maskingeværene og kanonene dundret rundt prøvde jeg å lese "the Economist" og få i meg noe middag, men det var ikke helt lett. Ungutten som satt ved porten med en maskinpistol så ikke ut til å være noen stabil buffer dersom kampene skulle intensiveres.

Spredte kamper forsatte utover natten i Kinshasa. På tirsdag ble det meldt om skyting mellom MONUC og Kabilas styrker ute ved flyplassen. I sentrum kjempet Kabilas styrker, Bembas styrker og gutta høye på dop ennå mot hverandre. Senere på ettermiddagen tok Kabilas styrker kontroll over flyplassen. Tirsdag ettermiddag kunne ingen si om konflikten ville roe seg ned eller akslerere. EU sendte inn forsterkninger fra Europa. På dette tidspunktet kunne ingen bevege seg rundt i Kinshasa uten pansret kjøretøy og militær eskorte. Diplomatskilter hadde ingen verdi. MONUC kunne bare hente ut utlendinger som var under direkte angrep.

Det gikk mot tredje natten tilbragt med Harukumi-noveller, trøtt pommes fritt og forsøk på å drepe mygg som eneste fysiske aktivet. TVen tok, i beste fall, kun inn to lokale TV-kanaler. I et, til en viss grad forståelig, forsøk på å holde roen viste statlig TV kun kvinnefotball, basket og en fransk dubbet versjon av "Fresh Prince i Bel Air". Ikke det at internasjonale kanaler hadde gjort meg noe klokere på situasjonen. På en uke hvor FN-styrken i Libanon opptok Sikkerhetsrådet og hvor Paramount Pictures sparket Tom Cruise skulle det uansett mye til for at litt afrikansk valguro skulle få noen stor nyhetsdekning.

Helt alene var jeg allikevel ikke. Kirkens Nødhjelp i Oslo, Pretoria og Nairobi var stadig på telefonen. Det samme var de norske ambassadene i Luanda og Harare, den svenske ambassaden i Kinshasa, biskop Milenge fra Kirkerådet i Kongo (Kirkens Nødhjelps kontakt i Kinshasa), sikkerhetsansvarlig i MONUC, NRK Dagsnytt, NTB, mine kollegaer i AFRODAD, vertsorganisasjonen i Kongo, venner og min søte kjæreste. Etterhvert utviklet det seg også et slags felleskap mellom meg og betjeningen, som til tross for at de de drev et shabby hotel, var ganske hyggelige. Jeg stutret i vei på fransk og de gravde frem pulverkaffe, introduserte meg til lokal musikk og prøvde å forklare meg situasjonen i Kinshasa ( ofte litt sånn "la situation dans la ville .. les fractions militaires .. bang, bang, bang... vous ne partez pas d´ici..", etterfulgt av noen håndbevegelser for å illustrere).

Onsdag morgen var byen roligere. FN hadde i løpet av natten klart å presse Kabila og Bemba til å signere en fredsavtale og trekke styrkene sine tilbake. Etterhvert begynte jeg å høre lyden av biler, og for første gang på tre døgn så jeg folk bevege seg i gatene. Utover onsdagen begynte folk å gå tilbake til jobb. Ser vi bort i fra de utskutte bygningene, FN-tanks i hvert gatekryss, og en 25-30 lik som lå strødd oppover hovedgaten, begynte situasjonen å ligne normal. Selv ble jeg onsdag formiddag flyttet til Grand Hotel, et femstjerners tilholdsted for diplomater og FN-observatører i Kinshasa beskyttet av regjeringsoldater døgnet rundt. Det er et sted hvor man kan spise hummer og drikke champagne til Kinshasa faller og hvor fløtebaladene fra hotelbaren legger en viss demper på eventuelt bråk fra maskingevær, helikoptre og tanks. Ok, det ga litt assosiasjoner til filmen "Hotel Rwanda", men allikevel, jeg følte det var et tryggere, om enn noe surrealistisk, sted å være.

På torsdag meldte CNN om "relative calm restored in Kinshasa" og flyplassen ble åpnet. Allikevel, da jeg kjørte rundt i byen minnet soldater på hvert gatehjørnet om en skjør fred. FN-soldatene beholdt hjelmene på. Kabilas og Bembas soldater kontrollerte ulike deler av byen. Journalistene brukte beskrivelser som "fragile calm" og "uneasy truce". Torsdag kveld stakk min gamle kamerat Mok innom. Han kunne ikke spå hvordan ting ville utvikle seg i tiden fremover. Endelige resultater for andre valgomgang er ventet i november. Hva som vil skje før og etter det er ikke godt å si.

Fredag klarte jeg å komme meg på et fly til Johannesburg. På vei ut til flyplassen så jeg at noen hadde lagt blomster ved statuen av Lumumba. Det siste jeg så av Kinshasa var tanksene som passet på rullebanen, tyske soldater som kjørte mellom flyene med maskingevær, Kongofloden som drev forbi. Ved siden av meg satt en journalist fra Frankfurter Allgemeine. Han hadde tilbrakt tre måneder i Kongo. Han innrømte at den eneste grunnen for at en av Tysklands største aviser dekker dette valget er at tyske soldater utgjør en stor del av EU-styrken. Som meg hadde han sittet inne på et hotelrom med skyting i kvartalene rundt. Han beskriver de siste dagene som en stor skuffelse, men ikke så ovveraskende. Han mener det internasjonale samfunnet kaster penger ut av vinduet i Kongo.

For en utenforstående kan det virke litt rart at en president som har fått flertallet av stemmene velger å bruke soldater når det strategisk virker mer fornuftig å bygge allianser med enkelte deler av opposisjonen for å sikre en endelig seier. På samme måte kan det virke rart at en kandidat som Bemba ikke bruker kreftene sine på å samle motstanden mot Kabila til egen vinning. Det burde enda være rasjonelt for begge to å fortsette den demokratiske prosessen til neste valgomgang. For Kabila må det jo være direkte skadelig å fremstå som han prøver å kuppe valgseieren for tidlig, tenkte jeg. Men så kan det være sider ved kongolesisk politikk jeg ikke forstår veldig godt.

En kollega av meg i AFRODAD mener at FN har satt grensen for å vinne første valgomgang for høyt. Ved å legge opp til to valgomganger skapes det et langvarig maktvakum i Kinshasa. I mange andre land har flere valgrunder bidratt til å fremme "politics of compromise", men det kan være vanskelig for en sittende president, med et stort flertall i ryggen, å akseptere en ny valgrunde i en politisk kultur hvor den form for ydmykhet fra en leder ( eller fra en mann? ) sees på som en svakhet. Også Bemba kan ha hatt et behov for å vise baller for å markere at han enda er med i spillet.

Kanskje var det bare at situasjonen var så spent, og de ulike fraksjonene så redd for hva den andre siden kunne finne på og kommandolinjene så uklare, at et par misforståelser var nok til å utløse en tre dagers konflikt. Det er ennå uklart i hvilken grad Kabila og Bemba selv kontrollerte det som skjedde.

Uansett synes det som at troen på at soldater og krigsherrer skal "habitueres" inn i demokratiske verdier i et land hvor det ikke fins noen tradisjon for denslags kan ha vært noe optimistisk. Ser man på valgoppmøte og på alle de som har jobbet for at et demokratisk valg skal bli gjennomført, blant annet biskop Milenge, er det en trist erkjennelse. På grunn av det arbeidet skal vi heller ikke gi opp håpet. Krigsherrer har blitt presset og lokket inn i demokratiske prosesser før, for deretter å finne seg selv bundet av de demokratiske institusjonene og prosedyrene de for en kort stund knyttet sin legitimitet til. Men valguroen siste uken har vært en påminnelse om de enorme utfordringene som følger med kongolesisk politikk. Og det vitner nok en gang om en mørk historie som stadig nekter å slippe taket.

Braai og innflyttingsfest i Harare

Å arrangere fest krever, som kjent, en del kulturell og sosial kunnskap. Det er liksom nøkkelen til et samfunn. Mat, drikke, musikk, timing, omfang osv. Hvem skaffer hva og til hvem? Og hva er for lite og hva er for mye? På grunn av alt dette hadde jeg tenkt å utsette den obligatoriske innflyttingsfesten en stund. I mellomtiden kunne jeg gå på fester, ta notater og diskret fange opp det man trenger å vite om festkultur i Zimbabwe. Men slik gikk det ikke..

Sånn i ettertid skjønner jeg at det var selvforskyldt. Ganske tidlig hadde jeg fortalt mine kollegaer at det ville bli en innflyttingsfest om ikke lenge. Og etter en måned begynte de å gi uttrykk for, på en måte som ikke lenger var til å misforstå, at det var på tide. Dessuten, som en av de sa, "det er ikke så stress, du må ikke å servere tre-retters, det holder med to...".

Man trenger ikke å være lenge i Zimbabwe for å skjønne at braai, eller det vi kaller grillparty, er den store greien her. Den bør helst inneholde et godt utvalg av kjøtt (biff, svin, kylling, pølser), noen salater, en god braai-saus, ris, og sist, men veldig viktig, en god sadza (en slags mos som har en tilsvarende posisjon i kostholdet her som poteter i et tradisjonelt norsk kjøkken). I tillegg forventer man gjerne at dette etterfølges av is, fruktsalater og noen kaker. Og ja, så er det dette med drikke. Her er preferansene mangfoldige, men svært tydelige - ulike typer juicer, et utvalg i softdrinks, musserende vin med og uten alkohol, hvitvin, rødvin, og selvfølgelig, øl ( man bør helst ha både Lion, Castle, Zambesi og Bohlinger´s).

Nå er det sånn at, enten er utvalget i butikkene i Harare ganske magert, eller så er det jeg som ikke har skjønt hvor man for tak i varene ( jeg brukte tre uker på å finne kaffefilter..). Men gitt at jeg ikke har fått tak i en grill enda, ikke vet hvordan en god braai-saus lages og ikke har noen ambisjoner om å mestre en sadza fant jeg ut, etter tips fra mine kollegaer, at det enkleste og billigste ville være å "outsource" hele grilldelen til noen som kan det - i dette tilfelle Alfred, "marketing director" i et lokalt cateringfirma som AFRODAD bruker jevnlig.

Allikevel, norsk som jeg er, vokst opp i et post-moderne samfunn hvor det forventes at en mann bør vite like mye om viner, urter og franske sauser som øl, biler og fotball, følte jeg at noe måtte ordnes selv. Ok, drikken var stort sett ganske grei. Å fikse et par ostekaker og en eplepai viste seg derimot mer utfordrende. En ting er at det er ganske vanskelig å få tak ingrediensene. For eksempel, jeg måtte innom tre butikker for å finne fløte - til slutt fant jeg det på den mest eksklusive og dyreste Spar-butikken i Harare. Det som allikevel er en mye større utfordring er å gå inn en butikk, som mann, å spørre etter fløte. Kakebakende menn er ikke et veldig vanlig fenomen her for å si det sånn.. Det ble noen rare blikk.. Ofte sendte de meg bare ned til øldisken.

Vanligvis er innflyttingsfest noe manhar når man har fått litt ting plass og skaffet det man trenger, for meg ble det mer enn påminnelse om hva jeg trenger. Uansett, og til tross for at Alfred var noen timer forsinket med grillen, så ble det braai for 17 personer pluss noen smårollinger. En lett blanding av folk fra jobben, noen naboer og litt kjente herfra og derfra i Harare. Jeg tror alle ble mette, jeg tror de fleste fikk drikken de foretrakk og, med Oliver Mtukudzi på anlegget, tror jeg at jeg traff sånn noenlunde rett i det populærmusikalske landskapet i Zimbabwe om dagen.

Noen flere uker med studier i lokal festkultur kunne sikkert gjort det hele mer raffinert, men det ble et "crash"-kurs i braai. Nå ser jeg langs veiene etter gateselgere som kan gi meg et godt tilbud på et halvt oljefat, en rist og noe ved i håp om å kunne slå meg inn på grillbølgen her til lands. Det er helt klart ikke siste gang det skal arrangeres braai.