Braai og innflyttingsfest i Harare

Å arrangere fest krever, som kjent, en del kulturell og sosial kunnskap. Det er liksom nøkkelen til et samfunn. Mat, drikke, musikk, timing, omfang osv. Hvem skaffer hva og til hvem? Og hva er for lite og hva er for mye? På grunn av alt dette hadde jeg tenkt å utsette den obligatoriske innflyttingsfesten en stund. I mellomtiden kunne jeg gå på fester, ta notater og diskret fange opp det man trenger å vite om festkultur i Zimbabwe. Men slik gikk det ikke..

Sånn i ettertid skjønner jeg at det var selvforskyldt. Ganske tidlig hadde jeg fortalt mine kollegaer at det ville bli en innflyttingsfest om ikke lenge. Og etter en måned begynte de å gi uttrykk for, på en måte som ikke lenger var til å misforstå, at det var på tide. Dessuten, som en av de sa, "det er ikke så stress, du må ikke å servere tre-retters, det holder med to...".

Man trenger ikke å være lenge i Zimbabwe for å skjønne at braai, eller det vi kaller grillparty, er den store greien her. Den bør helst inneholde et godt utvalg av kjøtt (biff, svin, kylling, pølser), noen salater, en god braai-saus, ris, og sist, men veldig viktig, en god sadza (en slags mos som har en tilsvarende posisjon i kostholdet her som poteter i et tradisjonelt norsk kjøkken). I tillegg forventer man gjerne at dette etterfølges av is, fruktsalater og noen kaker. Og ja, så er det dette med drikke. Her er preferansene mangfoldige, men svært tydelige - ulike typer juicer, et utvalg i softdrinks, musserende vin med og uten alkohol, hvitvin, rødvin, og selvfølgelig, øl ( man bør helst ha både Lion, Castle, Zambesi og Bohlinger´s).

Nå er det sånn at, enten er utvalget i butikkene i Harare ganske magert, eller så er det jeg som ikke har skjønt hvor man for tak i varene ( jeg brukte tre uker på å finne kaffefilter..). Men gitt at jeg ikke har fått tak i en grill enda, ikke vet hvordan en god braai-saus lages og ikke har noen ambisjoner om å mestre en sadza fant jeg ut, etter tips fra mine kollegaer, at det enkleste og billigste ville være å "outsource" hele grilldelen til noen som kan det - i dette tilfelle Alfred, "marketing director" i et lokalt cateringfirma som AFRODAD bruker jevnlig.

Allikevel, norsk som jeg er, vokst opp i et post-moderne samfunn hvor det forventes at en mann bør vite like mye om viner, urter og franske sauser som øl, biler og fotball, følte jeg at noe måtte ordnes selv. Ok, drikken var stort sett ganske grei. Å fikse et par ostekaker og en eplepai viste seg derimot mer utfordrende. En ting er at det er ganske vanskelig å få tak ingrediensene. For eksempel, jeg måtte innom tre butikker for å finne fløte - til slutt fant jeg det på den mest eksklusive og dyreste Spar-butikken i Harare. Det som allikevel er en mye større utfordring er å gå inn en butikk, som mann, å spørre etter fløte. Kakebakende menn er ikke et veldig vanlig fenomen her for å si det sånn.. Det ble noen rare blikk.. Ofte sendte de meg bare ned til øldisken.

Vanligvis er innflyttingsfest noe manhar når man har fått litt ting plass og skaffet det man trenger, for meg ble det mer enn påminnelse om hva jeg trenger. Uansett, og til tross for at Alfred var noen timer forsinket med grillen, så ble det braai for 17 personer pluss noen smårollinger. En lett blanding av folk fra jobben, noen naboer og litt kjente herfra og derfra i Harare. Jeg tror alle ble mette, jeg tror de fleste fikk drikken de foretrakk og, med Oliver Mtukudzi på anlegget, tror jeg at jeg traff sånn noenlunde rett i det populærmusikalske landskapet i Zimbabwe om dagen.

Noen flere uker med studier i lokal festkultur kunne sikkert gjort det hele mer raffinert, men det ble et "crash"-kurs i braai. Nå ser jeg langs veiene etter gateselgere som kan gi meg et godt tilbud på et halvt oljefat, en rist og noe ved i håp om å kunne slå meg inn på grillbølgen her til lands. Det er helt klart ikke siste gang det skal arrangeres braai.