Dyrene i Afrika

Egentlig skulle jeg vel ha skrevet om utviklingsminister Erik Solheims historiske avgjørelse mandag 2. oktober om å slette all gjeld som Ecuador, Peru, Jamaica, Egypt og Sierra Leone skylder Norge etter den såkalte Skipseksportkampanjen med begrunnelse om at tiltaket var "uheldig utviklingspolitikk". Jeg kunne skrevet om at gjeldsletten, men også anerkjennelsen av Norges medansvar, er noe SLUG, Kirkens Nødhjelp og Changemaker har jobbet for i over ti år. Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om hvor viktig dette vil være for arbeidet med illegitim gjeld og kreditoransvar internasjonalt, for så å peke på viktigheten regjeringens avgjørelse må følges opp. Men det skal jeg altså ikke. Istedet skal jeg skrive om elefanter, giraffer og landeveiskjøring i Zimbabwe.


Det har hele tiden vært noe som ikke har stemt her i Afrika. I løpet av mine første tre måneder har jeg ikke sett en elefant eller en giraff eller noen av de andre dyrene man regner med å støte på her omkring. Noen vil kanskje innvende at dette skyldes at jeg knapt nok har vært utenfor Harare. De om det. Poenget er at jeg de siste ukene har jeg gjort det jeg kan for å rette opp i dette. Eller for å være mer presis, vi har prøvd å rette opp i dette. For jeg har ikke vært alene. Neida. Bergit har vært her. Hun er kjæresten min. Og hun er veldig søt og grei. Sammen har vi lagt bak oss et par tusen kilometer asfalt, vært på safari, sett Victoria Falls og svippet en tur innom Zambia.

Å reise rundt i dette landet er i seg selv en spesiell opplevelse. Først og fremst krever det store mengder medbrakt bensin. Derfor betyr at reising forutsetter en del planlegging. Men når man først har lagt seg ut på landeveien går det ganske greit. Med bensinpriser ikke helt ulik de der hjemme er det få som har råd til å legge ut på langtur og til tider har man veien for seg selv mil etter mil. Den ene gangen vi ble veivet inn til siden av en politimann viste det seg at han egentlig bare var ute etter haik. Noe han også fikk.

Zimbabwe er et vakkert land. Turen vår gikk først til Bulawayo. En herlig by 450 kilometer sørvest for Harare. Byen er faktisk landets nest største, men med masse palmer, brede gater og mye gammel koloniarkitektur får man alt annet enn storbyfølelse.

Derfra bar det noen hundre kilometer vestover til nasjonalparken Hwange. Vi bodde vel i noe som ble beskrevet som telt, men med innlagt vann, bad, fine møbler og et badekar på verandaen var nok teltbeskrivelsen en grov underdrivelse. Friluftsliv på savannen har også en tendens til å komme med tre-retters middager. Allikevel, vi lå midt ute i nasjonalparken og betjeningen skrøt voldsomt av en leopard, noen løver og et og annet nesehorn som pleide å tusle rundt teltduken. Selv fikk vi bare noen villsvin på besøk.

Ute på tur traff vi derimot flere av disse dyrene det er så mye snakk om: Elefanter, giraffer, bøfler, sebra, struts og en lat krokodille. Masse løvespor, lite løve. Safari med bil er ok, men safari til fots er bedre. Sammen med Andy, en hyggelig og dyktig fyr som minnet litt om Crocodile Dundee, travet vi rundt omkring. Å rusle inn på en elefant som tar seg et skikkelig gjørmebad eller å snike seg inn foran flere hundre bøfler er ganske kult. For ikke å snakke om å lete etter løvespor. Om kveldene satt vi rundt leirbålet mens store elefantflokker trakk mot vannhullet like ved. Det er noe med stillheten og roen på sånne steder. Må innrømme det.

Noen hundre kilometer videre og vi var i Victoria Falls. Her er det snakk om mye vann i fritt fall. Selv Vøringsfossen blekner litt. Man kommer allikevel ikke unna at byen Victoria Falls er en noe underlig opplevelse. Det er litt rart å se så mange mennesker gå rundt i fullt kaki-utstyr, tilsynelatende helt uten et snev av ironi. Det er også litt rart å se turister høre fremføringer av "In the jungle" i den overbevisning om at de får et dypt og genuint innblikk i afrikansk sangkultur. Kort sagt, det fins mange gode kandidater til en Larson-stripe på et sted som dette. Vinneren ble trolig vår medpassasjer som, ikledd kaki og solhatt i det vi krysset broen inn til Zambia, lente seg mot sjåføren vår og sa "Excuse me, which country are we driving into? You see, I´m Australian and I don´t have a clue".

Til tross for de litt rare følelsene sånne turiststeder gir for de av oss som er overbevist om at vi selv ikke er turister, en rolig ettermiddag ved Victoria Falls er en opplevelse som kan anbefales. Spesielt sammen med en sjarmerende jente.


For de med mindre interesse for dyrene i Afrika og mer interesse for regjeringens beslutning om å slette gjelden etter Skipseksportkampanjen, anbefaler jeg denne linken for en dypere analyse: http://www.eurodad.org/articles/default.aspx?id=737