It takes two to tango

De er forbundet med korrupsjon, uansvarlige lån til tvilsomme prosjekter og regimer, de står for 40 prosent av all gjeld som fattige land skylder og de heter hverken Verdensbanken eller IMF.

Eksportkreditterselskaper har lenge vært et fokus for miljøvernere som har sett hvordan prosjekter finansiert med såkalte eksportkreditter har bidratt til miljøødeleggelser i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Men deres virksomhet har vel så store konsekvenser for fattigdom, gjeld og korrupsjon. Deres rolle i Afrika var tema for et seminar vi arrangerte i Yaounde, Kamerun forrige uke. I likhet med Nigeria, Zambia, DR Kongo og Gabon er mesteparten av landets gjeld et resultat av eksportkreditter. Konsekvensene møter deg allerede i det du går gjennom flyplassen.

Kort fortalt handler eksportkreditter om at industrialiserte land støtter egne eksportfirma med lån for å fremme eksport av varer til utviklingsland. Eksportkredittselskapene er ofte av et slags halv-statlig format og sørger for at staten, det vil si skattebetalerne, garanterer for investeringene. Ideen er at disse garantiene skal gjøre det mulig for firma å investere i utviklingsland hvor den økonomiske og politiske risikoen ellers hadde gjort at de hadde holdt seg unna. Få eksportkredittselskaper prøver å legge skjul på at dette handler om å fremme sitt eget lands interesser i konkuranse med andre land. Argumentet for at de er bra for utvikling er at de bidrar til "foreign direct investment" i land som ikke får mye av denslags, i en tid hvor bistandsprosenten synker i reelle tall og handelsbarrirene i nord ikke ser ut til å forsvinne med det første.

Dette er, som du sikkert aner, ikke hele historien. Når statene i nord garanterer for investeringene så gjør de dette med en garanti fra mottakerlandet om at hvis investeringen går i vasken så vil staten i mottakerlandet overta forpliktelsene - det vil si gjelden. I bunn og grunn vil dette si at det er de fattige landene, og innbyggerne i disse, som bærer praktisk talt all risikoen uansett hvor godt eller dårlig planlagt en investering måtte være. Det sikrer investeringer ja, men til hva og til hvilken pris?

Den norske skipseksportkampanjen på 1970-tallet er et eksempel på hva eksportkreditter fører til i praksis. Norske verft ble reddet ved at regjeringer i fattige land garanterte for lånefinansierte båter fra Norge. Resultatet var en gjeldsbyrde de satt igjen med i over nesten 30 år. I internasjonal sammenheng er det norske eksemplet dessverre kun ett av mange, og ofte mye verre, prosjekter.

AFRODAD har nylig gjort studier på eksportkreditter i Nigeria, Kamerun og Zambia. De bekrefter stort sett vår mistanke om at store deler av garantiene har blitt gitt til prosjekter som hadde liten eller ingen produktivitet eller nytte, som var dårlig planlagt, som var assosiert med stor grad av korrupsjon, som ofte tok lite hensyn til lokalsamfunn og miljø, og som har ført disse landene inn i en dyp gjeldskrise.

Det er også interessant at i alle tre landene gikk over 50 prosent av investeringene til det vi kaller "general services and consumption". De fleste vet fra privat erfaring at lån til utdanning, hus og bil kan være fornuftige investeringer som gir deg god jobb, tak over hodet, og transport til og fra jobben som skal sikre at du betaler lånet tilbaket. Annonser for firma med postboks addresser som tilbyr lån på opptil 100.000 kroner uten sikkerhet, påfallende ofte like oppunder jul, er gjerne sett på som mer tvilsomt.

Mer eller mindre gjelder det samme prinsippet for et land. Investeringer i infrastruktur, skoler, sykehus, næringsutvikling osv kan finansieres med lån dersom lønnsomhet og produktivitet vurderes på forhånd og ikke alt for mye penger forsvinner i korrupsjon. "General services and consumption" i fattige land innebærer derimot stort sett en subsidiering av eliten, og middelklassens, forbruk av vestlige luksusprodukter. I Kamerun fant vi at den største enkeltposten som eksportgarantier var blitt brukt til var import av franske viner... Det krever ikke mer enn en kort rundtur i Yaounde for å skjønne at det ikke er mannen i gaten som sikler etter Bourdaux.

Importen av slike relativt unødvendige produkter bidrar til å svekke handelsbalansen, garantiene som følger med øker gjeldsbyrden, men eliten tjener på det i form av et liv som ligner litt mer på det de ser i TV-serier som OC og Laguna Beach. Og det er ikke å komme forbi at eksportkreditter hadde neppe spilt den skadelige rollen de gjør hadde det ikke vært for en elite som ikke bryr seg stort om at det er de fattige som betaler regningen.

På mange måter viser eksportkreditter noe av tragedien som rammer fattige afrikanere. De må bære risikoen for uansvarlige utenlandske selskaper og profittsøkende vestlige regjeringer, samtidig som de sviktes av sine egne ledere. Og her kommer flyplassen i Yaounde inn i bilde. Den er ikke stort å se på fra utsiden og ganske tom på innsiden. Til tross for at den aldri har blitt ferdigstilt har den kostet Kamerun over 200 millioner dollar, den er finanisert gjennom eksportkreditter og det krever ikke mye hoderegning for å skjønne at en god del av pengene har forsvunnet i noens lommer.

I kjølvannet av gjeldslette gjennom HIPC og MDRI opplever flere afrikanske land nå en økt kredittverdighet og til en viss grad en mer bærekraftig gjeldsbyrde. Dette har økt flere lands mulighet til å bekjempe fattigdom, men det har også gjort at eksportkredittselskapene nå tilbyr nye lån. Og for mange afrikanske ledere kan det være en fristelse for vanskelig å motstå.