"Det fins to guder.."

..sier Abbie Dithlate, "en for de som undertrykker og en for de som blir undertrykt". Dithlate, som er fra Sør-Afrika, koordinerer sivilt samfunns arbeid opp mot Southern Africa Development Community (SADC). Jeg møtte han og lederne for de nasjonale kirkerådene i det det sørlige Afrika på et en konferanse i Botswana i forrige uke.

Temaet for møtet var kirkenes rolle i fattigdomsbekjempelse og påvirkning av myndigheter i regionen. I en region hvor i snitt 80 prosent av innbyggerne regner seg som kristne og hvor kirken er en av de mektigste institusjonene er ikke dette uten betydning. Studier nylig gjort av EJN viser at mens mange av kirkene driver omfattende arbeid for fattige på bakken og trolig er den organisasjonen som har nærmest kontakt med de fattige, vegrer mange av kirkerådene seg for å ta tak i de mer strukturelle årsakene til fattigdom, herunder tema som korrupsjon, ansvarlig styresett, likestilling, gjeld, patentregler, klimaendringer, hiv/aids, handelsbetingelser, Verdensbanken, IMF, WTO. Kort sagt politikk.

Delvis skyldes dette den vanlige visen fra evangelistene. Altså disse som mener at kirken bare skal preke, men ikke blande seg inn i noe som kan ligne politikk. De siterer gjerne Paulus og sverger troskap til de som til enhver tid måtte sitte med makt. De har en lang tradisjon for å toe sine hender når urett begås foran øynene deres. Med et stort innrykk av pinsevenner over hele Afrika har disse gode kår om dagen.

I noen tilfeller så er det ikke mangel på meninger som er problemet, men derimot gale meninger. Når kirken, i land hvor mellom 20-30 prosent av befolkningen er hiv-smittet, insisterer på at bruk av kondomer er umoralsk er konsekvensene, for å si det diplomatisk, uheldig. Disse får god støtte fra Vatikanet og George Bush.

Men så er det de kirkene som ser at de faktisk har en plikt, som en Sør-Amerikansk biskop en gang sa det, til ikke bare å gi mat til de fattige, men også spørre hvorfor de fattige er fattig. Det er disse kirkene som ser kamp for rettferdig fordeling, menneskerettigher og miljø som en naturlig konsekvens av sin lære. I mange land i det sørlige Afrika har slike kirker på enkelte tidspunkt i sine lands historie spilt spilt en svært viktig rolle. Desmond Tutu i Sør-Afrika er bare et av mange eksempler. Allikevel, til tross for at slike kirker har gjort mye bra, sliter også disse med å ta tak i mange av de mest sentrale utfordringene landene i det sørlige Afrika står overfor idag.

Delvis kan dette skyldes mangel på kapasitet. Som en leder for et av kirkerådene sa til meg, bistandspengene som kommer fra nord er ofte øremerket tradisjonell nødhjelp og utviklingsprogrammer. Det gir kirkene lite rom for å arbeide for å løfte problemene de ser på bakken opp til myndigheter, til regionale organisasjoner som SADC og AU eller til internasjonale institusjoner som Verdensbanken, IMF og WTO. Dette til tross for at politikk som utvikles her har avgjørende betydning for de fattige.

En annen grunn til at kirken sliter med å bli en effektiv "stemme for de stemmeløse" kan muligens også ligge i kirken selv. Blant de av oss som har en dårlig skjult sans for de kirkene som ikke bare bryr seg om veldedighet, men også om rettferdighet, forutsetter vi ofte at kirken er en del av den brede, og svært populære, samlebetegnelsen "sivilt samfunn". Det har slått meg at dette ikke nødvendigvis er helt riktig.

Det fins mange definisjoner på sivilt samfunn, men en av de eldste kommer fra Aristoteles som definerte sivilt samfunn som sfæren mellom familien og staten. Det var altså deltakelse i det sivile samfunnet, eller i polisen som Aristoteles ville kalt det, som skilte mennesket, "Zoon Politicon", fra dyrene.

En tråd går fra Aristoteles via opplysningstiden til Hegel som tok opp ideen om sivilt samfunn som en egen sfære mellom familie og stat. I kjølvannet av den franske revolusjonen så Toqueville behovet for sivilt samfunn, eksemplifisert gjennom det amerikanske organisasjonslivet, som en buffer for individet mot en stadig mer omfattende og sentralisert stat. Tanken finner man igjen hos Putnam som ser sivilt samfunn som et nødvendig sosialt lim for at samfunnet skal fungere. Spesielt i en amerikansk tradisjon er sivilt samfunn blitt sett på som en sfære som sikrer frihet fra staten. En rekke menneskerettighetsgrupper henter inspirasjon herfra.

Vi kan også følge en litt mer europeisk linje fra Hegel via Gramsci til Habermas som ikke bare ser sivilt samfunn som et middel for å sikre frihet fra staten, men også en mulighet til å påvirke staten. World Social Forum står midt i denne tradisjonen.

Begge retningene har derimot det til felles at de tar utgangspunkt i en, primært vestlig og fra opplysningstiden relativt sekulær, idétradison hvor enkeltindivider går inn i det sivile samfunn og former organisasjoner av egen fri vilje i en sfære mellom familie og stat. Det er ikke gitt at kirken passer inn her.

For det første, kirken skiller seg ut ved at den for ikke mange år tilbake sto som en egen pilar likeverdig med stat og familie. Den var altså ikke nødvendigvis en buffer mellom familie og stat, men en institusjon som nærmest inngikk i staten og familien. Noe av dette henger allikevel igjen. Spesielt i Afrika spiller kirken mange steder, om ikke formelt, så iallefall i praksis, enda en slik rolle.

For det andre, kirken er ofte bygd på kollektive identiteter organisert hiearkisk med prester, biskoper, kardinaler osv. Mens sivilt samfunn forutsetter frie individer, representerer kirken mye mer et kollektiv. Hvis menneskers deltakelse i det sivile samfunn er bestemt av en religiøs leder, og dermed ikke er basert på individuelle valg, bryter dette med ideen om et sivilt samfunn slik det er forutsatt i liberal, demokratisk tradisjon.

Problemet blir dermed at, samtidig som at kirken har potensialet til å utfordre eksisterende hierkier, så eksisterer mange av de samme hierkiene, ofte basert på kjønn, alder, rikdom, makt, innad i kirken. Og på grunn av kirkens hiarkiske oppbygning, og den autoriteten dens ledere har, blir det vanskelig å si hvem kirken snakker på vegne av.

Kan vi dermed avskrive kirken fra sivilt samfunn? Ikke nødvendigvis. Å definere sivilt samfunn ut i fra en ide om sekulær individualisme som har blitt utviklet over røykfylte europeiske cafébord fra opplysningstiden og utover vil ekskludere, ikke bare religion, men også stamme, etnisitet og andre kollektive identiteter fra sivilt samfunn.

I praksis betyr det at vi eksluderer de aller fleste som bor i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Det ville være katastrofalt. Kirkene er ofte de som når flest fattige. De er allerede sterkt involvert i kamp for menneskerettigheter og rettferdig fordeling. Deres potensiale til å sikre fattige, ikke bare mat, men også rettigheter og deltakelse er stort.

Det betyr kanskje at vi må legge fra oss våre veldig vestlige briller og trolig akseptere en litt mer romslig definisjon av sivilt samfunn. En definisjon som åpner for at også grupper basert på kollektive identiteter kan spille en rolle i sivilt samfunn.

Men det betyr også at de som ønsker at kirken skal stå på side med de som blir undertrykt, i stedet for de som undertrykker, må være bevisst på de utfordringene det følger med nettopp kirken som organisasjon. Å ta tak kirkens egne maktstrukturer vil dermed være viktig. Møtet EJN organiserte i Botswana kan egentlig sees på som et slags forsøk på noe sånt.