En slags start

"The Hopeless Continent. Its economic heart (Germany) is broken; the mafia is threatening a fragile new government (Italy); and London is being bombed as Tony Blair refuses to let go the reins of power. Strikers control the streets (France). Growth is anaemic and Islamic fundamentalism is wreaking havoc from Amsterdam to Istanbul, where a judge was shot and killed by a terrorist last week. The Red Dragon´s breathing fire; the Bollywood beast is catching up. Europe is a hopeless continent. How shall we save it?"

Det er Ferial Haffajee, redaktør i Sør-Afrikanske "Mail and Guardian", som prøver å beskrive Europa slik det kunne sett ut om det ble fremstilt like overfladisk og slagordpreget som Afrika ofte blir. Overskriften er "Africa - beyond aid and Bono". Det er lørdag 14, juli 2007. I St. Petersburg har G8 møtet akkurat startet.

For et år siden sto Afrika øverst på agendaen. Flere millioner gikk med hvite bånd. Over en milliard mennesker så Live8. Selv fikk jeg med meg James Brown synge "Sex Machine" for gjeldslette. Et år etter bærer de ulike leserbrevene i "Mail and Guardian" denne lørdagen preg av et visst anti-klimaks: Det er G8-møtet, men hvor er Angelina Jolie?

De fleste her tok vel Bob Geldofs påstand om at "vi vant" med en stor neve salt, men et og annet løfte klarte G8 å lirke av seg, iallefall på gjeld og bistand. At det ikke har skjedd veldig mye på denne fronten siden er gjennomgående i kommentarene. Både G8, Verdensbanken, IMF og WTO, såvel som afrikanske ledere, får sine pass påskrevet. Allikevel, mens det er mye snakk om løftebrudd, er det kanskje erkjennelsen av at Afrika er litt mindre trendy i år som ligger mellom linjene. Den der følelsen av at i fjor ville plutselig alle de kule guttene og de pene jentene henge med deg. Du skjønte aldri helt hvorfor, det var noe som skurret hele tiden og, ikke overraskende, det varte ikke særlig lenge. Nå er Afrika liksom sååå 2005..

Det er kanskje litt satt på spissen, men et år etter Gleneagles ser det ut som at mange føler at den litt vilkårlige vennligsinnheten, generøsiteten og sympatien fra statsledere og innbyggere i verdens rike land ikke er noe man setter pengene sine på. Det stilles spørsmål hva som kommer ut av all denne godviljen.

Den kenyanske skribenten Binyavanga Wainaina oppsummerer det slik: "Rents in Nairobi are now on par with Europe, to service the tens of thousands of Kenya-loving people who run Kenya-loving projects to save Kenyans and Sudanese and others from Misery (...) Nairobi is crawling with $5-a-day 25 year old backpackers who came and loved and compassioned and are now the beneficiaries of $5000 a month consulting for the United Nations, while master´s students from Kenya are selling fruit by the side of the road for a dollar a day, and live in Kibera slum, the only place where rent is cheap, but this may change since Ralph Fiennes went and loved Kibera".

Ok, noen leserbrev i en Sør-Afrikansk avis en lørdag i juni er ikke akkurat en statistisk signifikant stemningsrapport fra dette store, mangfoldige og komplekse kontinentet. Men tross alt, jeg har hørt lignende ting før. Og stadig mer det siste året. "Vi mobiliserte mer enn noensinne og hva fikk vi igjen liksom?"

Det er litt "fatigue" - litt "bistands fatigue", litt "popstjerne som vil hjelpe sultende afrikanere fatigue". Men det Haffajee, Wainaina og andre skriver er ikke syting eller bønner om mer hjelp. Det er rett og slett erkjennelsen av at skal vi fart på sakene må vi gjøre det selv.
En av de organisasjonene som jobber med nettopp dette er African Network and Forum on Debt and Development (AFRODAD). Og det er her jeg da har havnet. Jeg har sikkert ikke bidratt til å redusere boligprisene i Harare, men i et år skal jeg altså jobbe i policy avdelingen til AFRODAD. I mellomtiden skal Tirivangani Mutazu ( eller bare "Tiri" som han stort sett kaller seg) steppe inn for meg i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp.

AFRODAD består av medlemsorganisasjoner fra hele Afrika. Nettverket leverer forskning og analyser på spørsmål knyttet til gjeld, utvikling og internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken og IMF. De jobber tett med akademikere over hele kontinentet og de jobber for å styrke sivilt samfunns mulighet til å legge press på sine regjeringer. Samtidig jobber de for for å styrke afrikanske regjeringers muligheter til å stå på kravene overfor G8, Verdensbanken, IMF osv. I forrige uke var det Ellen Johnson, Liberias første kvinnelige president, som fikk råd og vink fra AFRODAD. Sjekk: www.afrodad.org

Dermed kommer ikke jobben min til å handle så mye om Zimbabwe, men rent praktisk og faktisk blir det hvor kontoret ligger og jeg skal bo. Det krever kanskje ikke stor fantasi for å skjønne at det byr på sine utfordringer. Inflasjon på 1184% er bare forbokstaven for å si det sånn...

Da innsjekkingsdamen fra British Airways skjønte at jeg skulle til Harare så hun opp på meg og sa "Wow, you´re tough guy. Good luck!" Deretter smilte hun pent og sa at overvekten på bagasjen min ville koste meg 7000 kr...

Det kommer til å bli tøft og utfordrende år. Jeg kommer sikkert til å tabbe meg ut både her og der. Men sånt blir det jo gode historier av. Og noen av de håper jeg kunne dele med dere her på denne bloggen. Her vil det bli synsing om mange små og noen store spørsmål. Og ikke minst, jeg håper at andre vil være med synse!