Cafe latte i Cape Town

Cape Town er plassert mellom 150 km hvite strender og det tusen meter høye Table Mountain. Med et pulserende uteliv, et habilt surfemiljø, hippe cafeer, kinoer som viser smale europeiske kunstfilmer og Sør Afrikas mest multikulturelle befolkning er Cape Town ikke helt som andre afrikanske byer. Der Harare er Nescafe, så er Cape Town cafe latte.

I tre uker er jeg hyret ut til Economic Justice Network (EJN) her byen. Og jeg skal tilbake å jobbe her til våren også. Kontoret ligger midt i sentrum, like ved parlamentet, ved foten av Table Mountain, noen steinkast fra havnen og en kort båttur fra Robben Island. I mange år var dette kontoret basen til Desmond Tutu. Nå sitter altså jeg her.

New York har East Village, London har Angel, Oslo har Grunerløkka, Bergen har Skostredet og Cape Town har Long Street. Og det er her jeg bor. Vel og merke i et katolsk gjestehus, men midt mellom kaffebarer som serverer "machiatto to go", butikker som selger dyre t-skjorter og en hel masse "creative businesses".

Deler av Cape Town kan lett gi deg folelsen av du like gjerne kunne
vært i New York eller London. Men selv i en by som ofte beskrives som det snille alternativet til sin mer brutale storebror Johannesburg, så skal man ikke skrape dypt for å se de dype sosiale skillene som preger det "nye" Sør Afrika. Et par unge menn med stokker og piggtråd som prøvde å stanse meg utenfor busstasjonen var en påminnelse om spenningene i dette samfunnet. Og ut i fra det jeg har sett av townshipene, hvor tross alt de fleste bor, er det ikke overdrevent mye "machiatto to go" å finne der.

Cape Town kan til tider også gi en følelse av å være i Oslo eller Bergen. Ikke fordi likheten er så påtagelig, men mest fordi man fort ramler over mange av de samme folka her som man ellers er vant til finne på Den Gode Cafe i Oslo eller på Cafe Opera i Bergen. Dette kommer, som dere ser, frem på en del av disse bildene.

Det ene bildet er fra en biltur med Silje til Cape of Good Hope hvor det Indiske hav og Atlanterhavet møtes, etterfulgt av lat ettermiddag på badestrand i Simons Town (ja det går mot sommer her sørpå).

Av andre kjente jeg har støtt på finner vi Anne Brit, Siri og Skjalg. Her er et bilde fra en tur vi hadde til en fiskelandsby like ved Muizenburg, hvor et par hvaler drev forbi mens vi var der.




Også i Sør-Afrika er braai en stor ting, og i Cape Town, som er kjent for sine bergenske værforhold, har man perfeksjonert kunsten å grille innendørs. Her kan man for eksempel se min sjef i EJN vise sine grillferdigheter for mine sultne kollegaer.

It takes two to tango

De er forbundet med korrupsjon, uansvarlige lån til tvilsomme prosjekter og regimer, de står for 40 prosent av all gjeld som fattige land skylder og de heter hverken Verdensbanken eller IMF.

Eksportkreditterselskaper har lenge vært et fokus for miljøvernere som har sett hvordan prosjekter finansiert med såkalte eksportkreditter har bidratt til miljøødeleggelser i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Men deres virksomhet har vel så store konsekvenser for fattigdom, gjeld og korrupsjon. Deres rolle i Afrika var tema for et seminar vi arrangerte i Yaounde, Kamerun forrige uke. I likhet med Nigeria, Zambia, DR Kongo og Gabon er mesteparten av landets gjeld et resultat av eksportkreditter. Konsekvensene møter deg allerede i det du går gjennom flyplassen.

Kort fortalt handler eksportkreditter om at industrialiserte land støtter egne eksportfirma med lån for å fremme eksport av varer til utviklingsland. Eksportkredittselskapene er ofte av et slags halv-statlig format og sørger for at staten, det vil si skattebetalerne, garanterer for investeringene. Ideen er at disse garantiene skal gjøre det mulig for firma å investere i utviklingsland hvor den økonomiske og politiske risikoen ellers hadde gjort at de hadde holdt seg unna. Få eksportkredittselskaper prøver å legge skjul på at dette handler om å fremme sitt eget lands interesser i konkuranse med andre land. Argumentet for at de er bra for utvikling er at de bidrar til "foreign direct investment" i land som ikke får mye av denslags, i en tid hvor bistandsprosenten synker i reelle tall og handelsbarrirene i nord ikke ser ut til å forsvinne med det første.

Dette er, som du sikkert aner, ikke hele historien. Når statene i nord garanterer for investeringene så gjør de dette med en garanti fra mottakerlandet om at hvis investeringen går i vasken så vil staten i mottakerlandet overta forpliktelsene - det vil si gjelden. I bunn og grunn vil dette si at det er de fattige landene, og innbyggerne i disse, som bærer praktisk talt all risikoen uansett hvor godt eller dårlig planlagt en investering måtte være. Det sikrer investeringer ja, men til hva og til hvilken pris?

Den norske skipseksportkampanjen på 1970-tallet er et eksempel på hva eksportkreditter fører til i praksis. Norske verft ble reddet ved at regjeringer i fattige land garanterte for lånefinansierte båter fra Norge. Resultatet var en gjeldsbyrde de satt igjen med i over nesten 30 år. I internasjonal sammenheng er det norske eksemplet dessverre kun ett av mange, og ofte mye verre, prosjekter.

AFRODAD har nylig gjort studier på eksportkreditter i Nigeria, Kamerun og Zambia. De bekrefter stort sett vår mistanke om at store deler av garantiene har blitt gitt til prosjekter som hadde liten eller ingen produktivitet eller nytte, som var dårlig planlagt, som var assosiert med stor grad av korrupsjon, som ofte tok lite hensyn til lokalsamfunn og miljø, og som har ført disse landene inn i en dyp gjeldskrise.

Det er også interessant at i alle tre landene gikk over 50 prosent av investeringene til det vi kaller "general services and consumption". De fleste vet fra privat erfaring at lån til utdanning, hus og bil kan være fornuftige investeringer som gir deg god jobb, tak over hodet, og transport til og fra jobben som skal sikre at du betaler lånet tilbaket. Annonser for firma med postboks addresser som tilbyr lån på opptil 100.000 kroner uten sikkerhet, påfallende ofte like oppunder jul, er gjerne sett på som mer tvilsomt.

Mer eller mindre gjelder det samme prinsippet for et land. Investeringer i infrastruktur, skoler, sykehus, næringsutvikling osv kan finansieres med lån dersom lønnsomhet og produktivitet vurderes på forhånd og ikke alt for mye penger forsvinner i korrupsjon. "General services and consumption" i fattige land innebærer derimot stort sett en subsidiering av eliten, og middelklassens, forbruk av vestlige luksusprodukter. I Kamerun fant vi at den største enkeltposten som eksportgarantier var blitt brukt til var import av franske viner... Det krever ikke mer enn en kort rundtur i Yaounde for å skjønne at det ikke er mannen i gaten som sikler etter Bourdaux.

Importen av slike relativt unødvendige produkter bidrar til å svekke handelsbalansen, garantiene som følger med øker gjeldsbyrden, men eliten tjener på det i form av et liv som ligner litt mer på det de ser i TV-serier som OC og Laguna Beach. Og det er ikke å komme forbi at eksportkreditter hadde neppe spilt den skadelige rollen de gjør hadde det ikke vært for en elite som ikke bryr seg stort om at det er de fattige som betaler regningen.

På mange måter viser eksportkreditter noe av tragedien som rammer fattige afrikanere. De må bære risikoen for uansvarlige utenlandske selskaper og profittsøkende vestlige regjeringer, samtidig som de sviktes av sine egne ledere. Og her kommer flyplassen i Yaounde inn i bilde. Den er ikke stort å se på fra utsiden og ganske tom på innsiden. Til tross for at den aldri har blitt ferdigstilt har den kostet Kamerun over 200 millioner dollar, den er finanisert gjennom eksportkreditter og det krever ikke mye hoderegning for å skjønne at en god del av pengene har forsvunnet i noens lommer.

I kjølvannet av gjeldslette gjennom HIPC og MDRI opplever flere afrikanske land nå en økt kredittverdighet og til en viss grad en mer bærekraftig gjeldsbyrde. Dette har økt flere lands mulighet til å bekjempe fattigdom, men det har også gjort at eksportkredittselskapene nå tilbyr nye lån. Og for mange afrikanske ledere kan det være en fristelse for vanskelig å motstå.

Dyrene i Afrika

Egentlig skulle jeg vel ha skrevet om utviklingsminister Erik Solheims historiske avgjørelse mandag 2. oktober om å slette all gjeld som Ecuador, Peru, Jamaica, Egypt og Sierra Leone skylder Norge etter den såkalte Skipseksportkampanjen med begrunnelse om at tiltaket var "uheldig utviklingspolitikk". Jeg kunne skrevet om at gjeldsletten, men også anerkjennelsen av Norges medansvar, er noe SLUG, Kirkens Nødhjelp og Changemaker har jobbet for i over ti år. Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om hvor viktig dette vil være for arbeidet med illegitim gjeld og kreditoransvar internasjonalt, for så å peke på viktigheten regjeringens avgjørelse må følges opp. Men det skal jeg altså ikke. Istedet skal jeg skrive om elefanter, giraffer og landeveiskjøring i Zimbabwe.


Det har hele tiden vært noe som ikke har stemt her i Afrika. I løpet av mine første tre måneder har jeg ikke sett en elefant eller en giraff eller noen av de andre dyrene man regner med å støte på her omkring. Noen vil kanskje innvende at dette skyldes at jeg knapt nok har vært utenfor Harare. De om det. Poenget er at jeg de siste ukene har jeg gjort det jeg kan for å rette opp i dette. Eller for å være mer presis, vi har prøvd å rette opp i dette. For jeg har ikke vært alene. Neida. Bergit har vært her. Hun er kjæresten min. Og hun er veldig søt og grei. Sammen har vi lagt bak oss et par tusen kilometer asfalt, vært på safari, sett Victoria Falls og svippet en tur innom Zambia.

Å reise rundt i dette landet er i seg selv en spesiell opplevelse. Først og fremst krever det store mengder medbrakt bensin. Derfor betyr at reising forutsetter en del planlegging. Men når man først har lagt seg ut på landeveien går det ganske greit. Med bensinpriser ikke helt ulik de der hjemme er det få som har råd til å legge ut på langtur og til tider har man veien for seg selv mil etter mil. Den ene gangen vi ble veivet inn til siden av en politimann viste det seg at han egentlig bare var ute etter haik. Noe han også fikk.

Zimbabwe er et vakkert land. Turen vår gikk først til Bulawayo. En herlig by 450 kilometer sørvest for Harare. Byen er faktisk landets nest største, men med masse palmer, brede gater og mye gammel koloniarkitektur får man alt annet enn storbyfølelse.

Derfra bar det noen hundre kilometer vestover til nasjonalparken Hwange. Vi bodde vel i noe som ble beskrevet som telt, men med innlagt vann, bad, fine møbler og et badekar på verandaen var nok teltbeskrivelsen en grov underdrivelse. Friluftsliv på savannen har også en tendens til å komme med tre-retters middager. Allikevel, vi lå midt ute i nasjonalparken og betjeningen skrøt voldsomt av en leopard, noen løver og et og annet nesehorn som pleide å tusle rundt teltduken. Selv fikk vi bare noen villsvin på besøk.

Ute på tur traff vi derimot flere av disse dyrene det er så mye snakk om: Elefanter, giraffer, bøfler, sebra, struts og en lat krokodille. Masse løvespor, lite løve. Safari med bil er ok, men safari til fots er bedre. Sammen med Andy, en hyggelig og dyktig fyr som minnet litt om Crocodile Dundee, travet vi rundt omkring. Å rusle inn på en elefant som tar seg et skikkelig gjørmebad eller å snike seg inn foran flere hundre bøfler er ganske kult. For ikke å snakke om å lete etter løvespor. Om kveldene satt vi rundt leirbålet mens store elefantflokker trakk mot vannhullet like ved. Det er noe med stillheten og roen på sånne steder. Må innrømme det.

Noen hundre kilometer videre og vi var i Victoria Falls. Her er det snakk om mye vann i fritt fall. Selv Vøringsfossen blekner litt. Man kommer allikevel ikke unna at byen Victoria Falls er en noe underlig opplevelse. Det er litt rart å se så mange mennesker gå rundt i fullt kaki-utstyr, tilsynelatende helt uten et snev av ironi. Det er også litt rart å se turister høre fremføringer av "In the jungle" i den overbevisning om at de får et dypt og genuint innblikk i afrikansk sangkultur. Kort sagt, det fins mange gode kandidater til en Larson-stripe på et sted som dette. Vinneren ble trolig vår medpassasjer som, ikledd kaki og solhatt i det vi krysset broen inn til Zambia, lente seg mot sjåføren vår og sa "Excuse me, which country are we driving into? You see, I´m Australian and I don´t have a clue".

Til tross for de litt rare følelsene sånne turiststeder gir for de av oss som er overbevist om at vi selv ikke er turister, en rolig ettermiddag ved Victoria Falls er en opplevelse som kan anbefales. Spesielt sammen med en sjarmerende jente.


For de med mindre interesse for dyrene i Afrika og mer interesse for regjeringens beslutning om å slette gjelden etter Skipseksportkampanjen, anbefaler jeg denne linken for en dypere analyse: http://www.eurodad.org/articles/default.aspx?id=737