Joda, det har enda noe for seg

- Så er det på an igjen, tenkte jeg i det jeg en tidlig morgen for snart tre uker siden raste innover motorveien til Nairobi. Et gigaskilt i veikanten hadde akkurat opplyst at Kenya ønsket meg "Karibu" til World Social Forum 2007. Jeg visste at foran meg lå det en drøy uke med kaotisk møtevirksomhet, store mengder litt vel dogmatisk globaliseringskritikk, like forutsigbare konspirasjonsteorier om hvordan alt henger sammen og langdryge taler om verdens sørgelige tilstand som neppe ville by på mer konkrete løsninger enn at "systemet må forandres". Mulig at min litt grufne holdning skyldtes dårlig søvn på flyet nedover, mulig det skyldtes mangel på morgenkaffe eller kanskje skyldtes det rett og slett at jeg enda aller helst ville stå å holde rundt jenten jeg hadde forlatt i snøkaoset på Gardermoen noen timer før. Uansett, det var med noe blandede følelser jeg var på vei inn i mitt tredje WSF. Det er derfor ikke noen opplagt selvfølge når jeg etter ti dagers løping rundt i Nairobi, mellom 80.000 deltakere og 3600 møter, vil argumentere for at dette prosjektet enda har noe for seg.

Sosiale bevegelser kommer og går sier teoretikerne. De vokser opp, de skaper masse styr og snur opp ned på det meste, for så å instusjonaliseres og/eller dø hen. De vokser ut av et vakum mellom en verden i forandring og et politisk etablisement som ikke har fulgt med. Dette var historien om den internasjonale arbeiderbevegelsen på begynnelsen av forrige århundre, likeså med sekstiåtternes likestilingskamp, anti-krigs bevegelse, nord-sør solidaritet og generasjonsoppgjør og seksuell frigjøring. På nittitallet la gapet mellom globaliseringens utfordringer og de tradisjonell nasjonalstatlige og mellomstatlige løsningene grunnlaget for protestene mot WTO, G8, Verdensbanken og IMF. Og World Social Forum ble utviklet som en motreaksjon mot World Economic Forum, den globale økonomiske elites årlige alpeeventyr i Davos.

På et tidspunkt var denne bevegelsen så potent at OECDs forsøk på å få gjennom en multilateral investeringsavtale (MAI) måtte gi tapt for en e-postkampanje, gjeldsaktivister kom på MTV, lengre utlegninger om global finansiell arkitektur kunne fungere som et habilt sjekketriks på Kvarteret i Bergen, Samfunnet i Trondheim og Chatau Neuf i Oslo og navn som ATTAC ble tatt så bokstavlig i borgerlige kretser at Oslo-politiet kjøpte inn nytt opprørsutstyr for 40 millioner i forkant av at et noen tusen av disse aktivistene skulle gå opp Karl Johan en lat sommerdag i 2002. Selv husker jeg stemningen da nyvalgte Lula da Silva talte til hundre-og-femtitusen aktivister i Porto Alegre i 2003 som ganske spesiell.

Arbeiderbevegelsen ble institusjonalisert gjennom veldferdstaten, sekstiåtteropprøret ble institusjonalisert dels gjennom nye rettigheter, dels gjennom ny politikk og dels gjennom et mylder av "non-governemental organisations (NGOs). Mange hevder dette nå også holder på å skje med bevegelsen som WSF vokste ut av. Handelsrunden WTO startet i Doha kalles "utviklingsrunden", Gordon Brown prøver stadig å fremstå som en "gjeldsletteaktivist", Verdensbankens president Paul Wolfowitz prøvde å overbevise undertegnede og en gjeng sivilt samfunns representanter i Washington i fjor vår at han er "deeply committed for poverty reduction and development", Jaques Chirac har egentlig tatt over retorikken til franske globaliseringskritikere, World Economic Forum i Davos profilerer seg nærmest som et medlemsmøte i "Fremtiden i Våre Hender" og i norsk offentlighet prøver stortingspresident Torbjørn Jagland å ta over de fleste av kampsakene fra ATTAC.

Et annet fenomen som pleier å gjenta seg er at nye sosiale bevegelser innhentes av strukturene fra gamle sosiale bevegelser. Sekstiåtterne ble på mange måter innhentet av arbeiderbevegelsens retorikk, organisasjonsstruktur, og til dels ledere. På et lignende vis har bevegelsen som vokste frem på nittitallet blitt innhentet av sekstiåtteropprøret. Dette har ført til det mange yngre aktivister har følt at de nye bevegelsene som har vokst frem har dratt med seg et idelogisk rammeverk som ikke treffer på nåtidens utfordringer og som hindrer en i finne nye løsninger. Den dogmatiske kritikken av kapitalismens utbytting, Vestens hegemoni og de internasjonale finansinstitusjonenes rolle som kommer til uttrykk blant såkalte "globaliseringskritikere" (og som i norsk sammenheng gjerne formuleres med kunstig mange a-endinger..) fanger ikke alltid særlig presist opp de aktuelle utfordringene sivilt samfunn står overfor idag, de bidrar i liten grad til å engasjere yngre mennesker og de legger dermed ikke noe særlig grunnlag for en dynamisk debatt om strategier for endring. Det har blant annet ført til at store deler av den bevegelsen som vokste ut av en anerkjennelse av at de nasjonalstatlige rammene ikke var tilstrekkelig i møte med globaliserings utfordringer, har store problemer med å ta en skikkelig diskusjon om overnasjonalitet. Og det har ført til en ikke veldig sunn flørting med autoritære venstreradikale figuerer som Hugo Chavez i Venezuela.

Betyr dette at bevegelsene som startet på nittitallet har utspilt sin rolle? Noen vil hevde det. Ikke jeg. At sosiale bevegelser institusjonaliseres er ikke nødvendigvis noe nederlag, det er på mange en seier. Det betyr at saker fra sivilt samfunn har gått fra å være idealistpreik til å bli realpolitikk. Historien om den internasjonale gjeldslettekampanjen er en god illustrasjon. Istedet representerer det en utfordring. Til tross for alt snakket om fattigdom, rettferdig handel, gjeldslettte og mer demokratiske internasjonale institusjoner så er det enda, nettopp, mest snakk. Dette krever fortsatt mobilisering og press fra sivil samfunn, men det må kombineres med en litt fleksibel holdning til strategier for sosial endring som tar opp i seg at diskursen faktisk stadig endres.

Til tross for en god porsjon av den samme forutsigbare retorikken, WSF i Nairobi overrasket meg på mange måter positivt. WSF er et kaos, men det er et kreativt kaos. Joda, du hører alltid noen av de litt gamle, dogmatiske analysene, men WSF er mye mer enn dette. Innimellom alle de tusen møtene, så finnes det mye spennende. Og mye nytt. Det er et sted for å få nye ideer, for å se hvordan en sak henger sammen med andre saker, en sted for å se hvilke ulike kamper som kjempes av sivilt samfunn kloden over. Og det er ikke få, for å si det sånn.

I år dannet blant annet CARITAS og All African Council of Churches (AACC), organisasjoner som tilsammen representer over 120 millioner afrikanere, en felles plattform for forumet med fokus på kvinners rettigheter, ansvarlig styresett, fattigdom, klima, korrupsjon osv. Selv snekret AFRODAD og KN sammen et seminar om illegitim gjeld med professor og Nobels fredsprisvinner Wangari Maathai som skapte relativt bra med overskrifter i Kenyansk og internasjonal presse.

En spesielt viktig funksjon som WSF har spilt er å løfte lokale kamper og perspektiver. I Brasil har det satt de landløses rettigheter på dagsorden, i India skjedde noe lignende med de kasteløse. I Nairobi kom afrikanske perspektiver og problemer mer til syne enn tidligere. Veldig konkret ble situasjonen til de fattige sluminnbyggerne i Nairobi satt på dagsorden da vi plutselig opplevde en spontanaksjon mot de altfor dyre matprisene på forumet. Et annet eksempel er det sterkere fokuset på krisen i Darfur. På et litt mer generelt plan var kanskje perspektivene som kom frem litt mer nyanserte enn tidligere. Ikke misforstå, engasjementet og sinne var det samme, ja kanskje også sterkere. Allikevel, mens debattene i Sør-Amerika ofte blir svært ideologiske og generelle, så ble det i Nairobi en litt mer nyansert og konkret debatt om som balanserte kritikk av ekserne årsaker til fattigdom (gjeld, urettferdig handel, udemokratiske internasjonale institusjoner, klimaendringer) med de interne (korrupsjon, dårlig styresett, mangel på åpenhet osv).

Forumet vil enda, tror jeg, trenges. I en globalisert verden hvor de med makt og innflytelse får stadige flere møteplasser, vil det nettopp trenges steder hvor sivilt samfunn møtes og hvor alternativer blir formulert. Allikevel, mens slike forum vil fungere bra som steder for å dele ideer og bygge nettverk, helt sentrale deler av en hver sosial mobilisering, så det vil de neppe være det beste stedet for å utvikle konkrete strategier. Dette vil forsette å skje gjennom allerede globaliserte, og mer temaspesifikke, nettverk av sivilt samfunn. Det betyr kanskje at forumet heller enn hvert år som tidligere, eller hvert andre år som nå, arrangeres hvert tredje eller fjerde år ( litt som OL kanskje?). Det vil kunne gi styrken og koordinering som følger med å at sivilt samfunn fra hele verden faktisk samles, kombinert med muligheten til å jobbe frem konkrete strategier i mellomtiden.

Uansett, jeg var betraktelig mindre gruffen da jeg forlot Nairobi enn da jeg kom. Sliten ja, men ikke gruffen. Og det skal WSF ha.