Cape Town, igjen
Bussstasjonen i sentrum består enda stort sett bare av svarte. Og på de fine strendene utenfor Sea Point er de fleste hvite... Ja, bortsett fra de som bærer frem solsengene.
Cape Town har en tendens til å frem mangfoldet og kontrastene i Sør-Afrika etter apartheid på en helt egen måte.
Her følger litt diverse fra den siste uken.
Robben Island (Fredag 9. mars)
Vi er på øyen hvor de politiske aktivistene som kjempet mot apartheid tilbrakte flere tiår. Guiden vår tilbrakte selv seks år her.
Han fortsetter med å spørre om det ikke var noen ekte kriminelle blant de som var her, skikkelige terrorister osv? Guiden sier at ja, det hadde også vært folk der som hadde gjort uforsvarlige ting i kampen mot apartheid, men de fleste...
Han kommer ikke lenger før den middelalrende mannen bryter av for å legge ut om at de svarte forvrenger historien, det fins to sider av saken, hans kone som står ved siden av han en gang ble skadet da apartheidmotstandere hadde sprengt en bombe i en politistasjon., så guiden må ikke komme her og komme her.... Og sånn fortsetter det i en rimelig hissig tone.
Guiden prøver å få frem et argument om at det kanskje er litt forskjell på hva hvite og svarte ble utsatt for, men argumentet blir bryskt avfeid som irrelevant. Vi står utenfor cellen til Nelson Mandela.
Stellenbosch (Lørdag 10. mars)
Vinrankene rekker så langt en kan se. Naturen er vakker. Fjellene kranser rundt. Vi er i Stellenbosch, en halvtimes kjøretid utenfor Cape Town. Vi er her på møte i fagforeningen "Women on Farms".
Denne lørdagen har de klart å samle over femti stykker til møtet på en gård hvor eieren er såpass sympatisk innstilt at han har latt de få lov til å møtes. Ofte må de møtes langs motorveien i lunchpausen fordi ingen gir de lov til å organisere seg på denne måten. Selv om stemningen blant gjengen som møtes denne lørdagen er god, så bærer ansiktene preg av tungt mange år med tungt arbeid. Mange forteller om arbeidsdager på opp mot tolv timer i stekende sol. Lenge sørget gårdseierne for å holde kontrollen ved delvis å lønne arbeiderne med vin og alkoholisme er utbredt.
Vi er en halvtime utenfor det moderne Cape Town, vi er ti minutter fra Stellenbosch sentrum, som kunne vært hvilken som helst småby i Europa, vi er steinkast fra det storslåtte, hvite gårdshuset hvor norske pakketurister kommer på vinsmaking, men, akkurat her, på dette på møtet går assosiasjonene mer til de amerikanske sør-statene en gang på 1930-tallet.
Langa (Mandag 12. mars)
Sammen med min venninne Silje og et par av hennes venner er jeg på besøk i Langa, et township like utenfor Cape Town.
I Sør-Afrika er ikke township helt ensbetydende med slum. Deler av townshippene har de siste årene utviklet til å ligne en slags enkel utgave av norske borettslag, det fins butikker, B&Bs og bilparken er slett ikke så gale. Store deler består derimot enda av blikkskur, halvråtne planker stablet sammen, mangel på strøm og vann og kloakk og søppel som flyter. Kriminaliteten er høy.
Det som er et fellestrekk ved townshippene er at de ble bygd under apartheidregimet som et sted hvor de svarte skulle bo. Kommer en innover Cape Town eller Johannesburg med fly kan man legge merke til en ting. Alle townshippene er prikk like... De er bygd langs rette gater organisert i et symmetrisk mønster, de har kun en eller to utganger for bil, de har alle den samme nærmest fengelslignende skolebygningen plassert på det samme stedet, og de har som regel en politistasjon eller militærforlegning like ved. Årsaken er like enkel som den er påfallende, nemlig behovet apartheidregimet hadde for kontroll med de svarte massene.
Å starte en bedrift i dette townshippet er ikke det som slår de fleste, men min venninne Silje er heller ikke som de fleste og hun holder for tiden på å signere en kontrakt om overtagelse av et utbrent lokale midt i Langa. Planen er cafe, spesielt med tanke på å skape en møteplass for kvinner fra området rundt. Og det var dette lokalet vi var i Langa for å se på. Ok, som dere kanskje ser er det mer enn en espressomaskin som må komme på plass, som for eksempel et tak, men Silje er ikke av typen som lar seg stoppe så lett.. Et annet motiv med prosjektet er å finne ut hva det skal til for å starte opp en bedrift i et township hvis man bruker omtrent så mye midler som det er realistisk at noen lokale kan stable på beina. Ryktene sier at det ikke alltid er like lett.
Bay Hotel, Camps Bay (Torsdag, 15. mars)
Det klirrer i champagneglass, en gruppe townshipbarn ikledd fargerike sør-afrikanske klær spiller Vivaldi, muskelmenn i mørke dresser med diskret ørepropper glir rundt i lokalet, mens hvite Mercedeser eskortert av blålys leverer gjester til eksklusive Bay Hotel i rikmannstrøket Camps Bay ved foten av Table Mountain.
Ved bordene sitter folk som Verdensbankens president Paul Wolfowitz, den britiske regjerings sjefsøkonom og klimaekspert Sir Nicholas Stern og Cape Towns ordfører Hellen Zille. Det holdes taler om den vellykkede forsoningsprosessen i Sør-Afrika, om hvordan landet har blitt en model for resten av Afrika og de fiolinspillende barna fra townshippet blir skrytt opp i skyene av finansministeren.
Og det slår meg at herfra, under lysekronene på Bay Hotel, ser Sør-Afrika ut til å være i den skjønneste orden..


3 Comments:
AARGHH!
Jeg vil tilbake!
(Er ikke det en Bergensk ting å si?)
8:05 p.m.
Vi ville nok sagt "EG vil tilbake"..
Men jeg forstår hva du prøver å få frem hvis jeg legger godviljen til :)
Du skulle vært her. Litt kaldt i vannet, men ellers er det strålende her.
10:30 a.m.
Hei Jostein! Leste referatet ditt fra Robben Island. Jeg hadde en identisk opplevelse da jeg var der for noen år siden. Det er tankevekkende hvor nært dette er i Sør-Afrikas historie, og hvor mange sår som fortsatt er vid åpne.
12:53 p.m.
Legg inn en kommentar
<< Home