Palmesus, vekst og fattigdom

I 1890 klarte den britiske statsministeren Lord Salisbury å sikre Storbritannia kontroll over Zanzibar og store deler av Øst-Afrika fra Keiser Wilhelm II av Tyskland i bytte mot den lille øyen Heligoland i Nordsjøen. Dronning Victoria stilte seg spørrende til om det egentlig var verdt å ofre fem kvadratkilometer av Europa for 150.000 kvadratkilometer av Afrika. Fra en strand på Zanzibar en rolig dag i mai så er det allikevel fristende å si, viss vi da ser bort i fra de moralsk betenkelige sidene ved kolonialisme, at britene trakk det lengste strået.

I norsk sammenheng er Zanzibar gjerne forbundet med Sputnik og store deler av året er denne øyen kjent for å ha en habil mengde nordmenn som blir flydd direkte inn til det mange ser som et slags Gran Canaria ispedd Masai krigere, arabisk arkitektur, afrikanske trommer, eksotisk krydder og kvinner i burka.

Men akkurat som med Bali, Venezia og Sørlandet, kommer man til Zanzibar utenfor sesongen skjønner man litt mer av hva som var stasen med stedet før ”alle andre” oppdaget det. Tomme gater, litt grått vær og en og annen regnbyge hjelper derfor på et sted som dette for alle de av oss som helst ikke liker å anse oss selv som turister.

Zanzibar er en miks mellom øst og vest, nord og sør. De fleste av de ca en million innbyggerne som bor på øyen er muslimer, arkitekturen er arabisk, men samfunnet, med kirker, moskeer, hinduistiske templer og parabolantenner om hverandre, er kjent for sin multi-religiøsitet. Sentralt plassert mellom Afrika, India og den arabiske halvøy er Zanzibar også kjent som et handelssentrum og, ikke minst, som et tidligere knutepunkt for slavehandel.

Fra sin komfortable base på Zanzibar styrte den legendariske Tippu Tip slavehandelen mellom Øst- og Sentral-Afrika og den arabiske verden. Han var også en sentral medhjelper til Henry M. Stanley da han med utgangspunkt i Zanzibar satte kursen vestover for å kartlegge Kongofloden. Slavehandelen var mye av kilden til sultanene som styrte Zanzibar i flere hundre år, men handelen ble visstnok, og kanskje ikke så overraskende, først introdusert av portugiserne.

Slavehandelen ble til slutt stoppet av David Livingstone og noen britiske krigskip. På den tiden var britene drevet av en slags blanding av et idealistisk korstog mot slavehandel, økonomiske interesser og geopolitiske maktambisjoner. Forskjellen fra dagens bistandsverden er ikke så formiddabel som man skulle tro. Kolonialiseringen ble av mange, og spesielt mange i Storbritannia, sett på som et svært hederlig prosjekt for å hjelpe stakkers afrikanere med å bli kvitt dårlig styresett. David Livingstone hadde den gang en status i den britiske opinionen ikke helt ulik den Bob Geldof har i dag.

Sultanvelde fortsatte under britisk styre, men ble sendt på dør i 1963 da Zanzibar fikk sin selvstendighet. I dag kan du ramle over graven til den en gang så store Tippu Tip, men du må lete litt. Den ligger bortgjemt i en bakgate, mellom mye boss, tomflasker, gamle koner, durende mopeder og lekende barn.

Zanzibar er i dag kjent for sin selvstendige stilling innenfor Tanzania og man må stemple passet ved ankomst og avreise. Det er også den delen av Tanzania hvor regjeringspartiet Chama Cha Mapinduzi (CCM) møter mest motstand. Til tross for palmer og hvite strender, valgene på Zanzibar har vært kjent for sterke politiske og religiøse spenninger.

Tanzania er, med sine 36 millioner innbyggere, kjent for sin multi-kulturelle sammensetning. Mens Zanzibar ble uavhengig i 1963 så hadde det daværende Tanganyika blitt uavhengig allerede to år før, i 1961.

Julius Nyerere er kjent for å ha lagt grunnlaget for relativt stabile forhold mellom de ulike etniske, religiøse og stammebaserte gruppene i landet, han bygget skoler og sykehus, men hans filosofi om en afrikansk sosialisme, ujamaa, har også blitt kritisert for sitt ett-parti styre og for tvangsflytting av store folkegrupper.

Han kom på kant med IMF og opparbeidet en stor gjeldsbyrde i kampen for å styrte Ida Amin i nabolandet Uganda. Under ledelse av Nyereres etterfølger Ali Hassan Mwinyi normaliserte Tanzania i 1986 forholdet til IMF. Det tok allikevel ikke lang tid før en ny krise med IMF toppet seg i 1992. Det var først etter seieren til Benjamin Mkapa, i Tanzanias første flerpartivalg i 1995, at Tanzania og IMF igjen kom overens. I dag styres Tanzania av Jakaya Mrisho Kikwete etter at han vant en overveldede seier i valget i 2005.

Den økonomiske veksten ligger nå rundt 6%, inflasjonen er på rundt 4% og utenlandske reserver tilsvarer åtte måneder av importutgifter. I IMFs verden gir dette M+. Allikevel, den økonomiske veksten og den makroøkonomiske stabiliteten har ikke resultert i noen betydelig reduksjon i fattigdom. Tanzania er enda rangert som 160 på Human Development Index (HDI).

En statistikk som viser hvor veksten i Tanzania kommer fra hjelper å forklare noe av dette. Mellom 1999 og 2004 vokste gruvedrift med 6,5 prosentpoeng, byggeindustrien vokste med 2,3 prosentpoeng, tekstilindustrien økte med hele 5 prosentpoeng og servicenæringen økte med 2 prosentpoeng. Til tross for at dette ser vel og bra ut, så vokste landbruket, som sysselsetter mer en 70% av befolkningen, bare med ett prosentpoeng. Dermed kan økonomisk vekst i landet som helhet, gå hånd i hånd med stor fattigdom på landsbygden.

Samtidig så er det mye som tyder på at det arbeiderne tjener i vekstsektorene ikke står i forhold til veksten. I flere industrier er lønningene langt under hva man trenger for å klare seg. Og i gruvesektoren er skattene så lave at det meste av ressursene forsvinner rett ut av landet. Dette i en tid hvor verdensmarkedsprisen på gull, som Tanzania har en god del av, er rekordhøy.

Tanzania er derfor et eksempel på et land hvor alle makroøkonomiske indikatorer er slik de skal være, men hvor vekst og stabilitet ikke sildrer ned til det store lag av befolkningen i form av bedre levevilkår. Samtidig lekker landet som en sil i alle ender.

Den som har satt seg fore å gjøre noe med dette er min kollega Fredrik. Mannen som er kjent i visse kretser for å ha syklet fra Nordkapp til Kapp det gode håp, startet Changemaker og deltatt i flere demonstrasjonstog og aksjoner enn de fleste, har nå fått seg stor, hvit bistandsjeep, men kan ikke sies å ha mistet stå-på-viljen av den grunn. Han er stadig et friskt pust i bistandsbransjen.

Jeg var innom KN kontoret i Dar es Salaam noen dager for å bistå med Kirkens Nødhjelps landplan og møte lokale partnere, men det var også en god anledning til å se litt av Dar es Salaam og nyte gjestfriheten til Fredrik, Kristin, Bror og Tale. Det var svært hyggelig.

Kultur til tross..

Mye er ikke helt på stell i Zimbabwe om dagen. Inflasjonen har nådd 2200 prosent, strømrasjonering gjør at hustander nå kun har fire timer strøm hver dag og det er mangel på det meste folk flest har råd til. Listen er lang.

Derfor er HIFA, Harare International Festival of the Arts, et overraskende og imponerende kulturelt innslag. I en hel uke var Harare sentrum fylt med artister fra hele Afrika - og verden. Her følger bilder, blant annet fra intimkonsert med Oliver "Tuku" Mtukudzi, den største musikkstjernen i Sørlige Afrika.

Påsketur

Påsken ble tilbrakt litt i øst og vest. Bergit og jeg kjørte oss vill i bananplantasje ved Vumba fjellene på grensen til Mosambik, øst i Zimbabwe. Og vi suste rundt på Kariba sjøen i vest, på grensen til Zambia, med Kyrre og Gerd Elin. Fine steder, mye landevei, hyggelig besøk. Her følger bilder.