Josteins AfroBlog

Palmesus, vekst og fattigdom

2007-05-15T20:13:00.000+02:00

I 1890 klarte den britiske statsministeren Lord Salisbury å sikre Storbritannia kontroll over Zanzibar og store deler av Øst-Afrika fra Keiser Wilhelm II av Tyskland i bytte mot den lille øyen Heligoland i Nordsjøen. Dronning Victoria stilte seg spørrende til om det egentlig var verdt å ofre fem kvadratkilometer av Europa for 150.000 kvadratkilometer av Afrika. Fra en strand på Zanzibar en rolig dag i mai så er det allikevel fristende å si, viss vi da ser bort i fra de moralsk betenkelige sidene ved kolonialisme, at britene trakk det lengste strået.

I norsk sammenheng er Zanzibar gjerne forbundet med Sputnik og store deler av året er denne øyen kjent for å ha en habil mengde nordmenn som blir flydd direkte inn til det mange ser som et slags Gran Canaria ispedd Masai krigere, arabisk arkitektur, afrikanske trommer, eksotisk krydder og kvinner i burka.

Men akkurat som med Bali, Venezia og Sørlandet, kommer man til Zanzibar utenfor sesongen skjønner man litt mer av hva som var stasen med stedet før ”alle andre” oppdaget det. Tomme gater, litt grått vær og en og annen regnbyge hjelper derfor på et sted som dette for alle de av oss som helst ikke liker å anse oss selv som turister.

Zanzibar er en miks mellom øst og vest, nord og sør. De fleste av de ca en million innbyggerne som bor på øyen er muslimer, arkitekturen er arabisk, men samfunnet, med kirker, moskeer, hinduistiske templer og parabolantenner om hverandre, er kjent for sin multi-religiøsitet. Sentralt plassert mellom Afrika, India og den arabiske halvøy er Zanzibar også kjent som et handelssentrum og, ikke minst, som et tidligere knutepunkt for slavehandel.

Fra sin komfortable base på Zanzibar styrte den legendariske Tippu Tip slavehandelen mellom Øst- og Sentral-Afrika og den arabiske verden. Han var også en sentral medhjelper til Henry M. Stanley da han med utgangspunkt i Zanzibar satte kursen vestover for å kartlegge Kongofloden. Slavehandelen var mye av kilden til sultanene som styrte Zanzibar i flere hundre år, men handelen ble visstnok, og kanskje ikke så overraskende, først introdusert av portugiserne.

Slavehandelen ble til slutt stoppet av David Livingstone og noen britiske krigskip. På den tiden var britene drevet av en slags blanding av et idealistisk korstog mot slavehandel, økonomiske interesser og geopolitiske maktambisjoner. Forskjellen fra dagens bistandsverden er ikke så formiddabel som man skulle tro. Kolonialiseringen ble av mange, og spesielt mange i Storbritannia, sett på som et svært hederlig prosjekt for å hjelpe stakkers afrikanere med å bli kvitt dårlig styresett. David Livingstone hadde den gang en status i den britiske opinionen ikke helt ulik den Bob Geldof har i dag.

Sultanvelde fortsatte under britisk styre, men ble sendt på dør i 1963 da Zanzibar fikk sin selvstendighet. I dag kan du ramle over graven til den en gang så store Tippu Tip, men du må lete litt. Den ligger bortgjemt i en bakgate, mellom mye boss, tomflasker, gamle koner, durende mopeder og lekende barn.

Zanzibar er i dag kjent for sin selvstendige stilling innenfor Tanzania og man må stemple passet ved ankomst og avreise. Det er også den delen av Tanzania hvor regjeringspartiet Chama Cha Mapinduzi (CCM) møter mest motstand. Til tross for palmer og hvite strender, valgene på Zanzibar har vært kjent for sterke politiske og religiøse spenninger.

Tanzania er, med sine 36 millioner innbyggere, kjent for sin multi-kulturelle sammensetning. Mens Zanzibar ble uavhengig i 1963 så hadde det daværende Tanganyika blitt uavhengig allerede to år før, i 1961.

Julius Nyerere er kjent for å ha lagt grunnlaget for relativt stabile forhold mellom de ulike etniske, religiøse og stammebaserte gruppene i landet, han bygget skoler og sykehus, men hans filosofi om en afrikansk sosialisme, ujamaa, har også blitt kritisert for sitt ett-parti styre og for tvangsflytting av store folkegrupper.

Han kom på kant med IMF og opparbeidet en stor gjeldsbyrde i kampen for å styrte Ida Amin i nabolandet Uganda. Under ledelse av Nyereres etterfølger Ali Hassan Mwinyi normaliserte Tanzania i 1986 forholdet til IMF. Det tok allikevel ikke lang tid før en ny krise med IMF toppet seg i 1992. Det var først etter seieren til Benjamin Mkapa, i Tanzanias første flerpartivalg i 1995, at Tanzania og IMF igjen kom overens. I dag styres Tanzania av Jakaya Mrisho Kikwete etter at han vant en overveldede seier i valget i 2005.

Den økonomiske veksten ligger nå rundt 6%, inflasjonen er på rundt 4% og utenlandske reserver tilsvarer åtte måneder av importutgifter. I IMFs verden gir dette M+. Allikevel, den økonomiske veksten og den makroøkonomiske stabiliteten har ikke resultert i noen betydelig reduksjon i fattigdom. Tanzania er enda rangert som 160 på Human Development Index (HDI).

En statistikk som viser hvor veksten i Tanzania kommer fra hjelper å forklare noe av dette. Mellom 1999 og 2004 vokste gruvedrift med 6,5 prosentpoeng, byggeindustrien vokste med 2,3 prosentpoeng, tekstilindustrien økte med hele 5 prosentpoeng og servicenæringen økte med 2 prosentpoeng. Til tross for at dette ser vel og bra ut, så vokste landbruket, som sysselsetter mer en 70% av befolkningen, bare med ett prosentpoeng. Dermed kan økonomisk vekst i landet som helhet, gå hånd i hånd med stor fattigdom på landsbygden.

Samtidig så er det mye som tyder på at det arbeiderne tjener i vekstsektorene ikke står i forhold til veksten. I flere industrier er lønningene langt under hva man trenger for å klare seg. Og i gruvesektoren er skattene så lave at det meste av ressursene forsvinner rett ut av landet. Dette i en tid hvor verdensmarkedsprisen på gull, som Tanzania har en god del av, er rekordhøy.

Tanzania er derfor et eksempel på et land hvor alle makroøkonomiske indikatorer er slik de skal være, men hvor vekst og stabilitet ikke sildrer ned til det store lag av befolkningen i form av bedre levevilkår. Samtidig lekker landet som en sil i alle ender.

Den som har satt seg fore å gjøre noe med dette er min kollega Fredrik. Mannen som er kjent i visse kretser for å ha syklet fra Nordkapp til Kapp det gode håp, startet Changemaker og deltatt i flere demonstrasjonstog og aksjoner enn de fleste, har nå fått seg stor, hvit bistandsjeep, men kan ikke sies å ha mistet stå-på-viljen av den grunn. Han er stadig et friskt pust i bistandsbransjen.

Jeg var innom KN kontoret i Dar es Salaam noen dager for å bistå med Kirkens Nødhjelps landplan og møte lokale partnere, men det var også en god anledning til å se litt av Dar es Salaam og nyte gjestfriheten til Fredrik, Kristin, Bror og Tale. Det var svært hyggelig.

Kultur til tross..

2007-05-15T19:27:00.000+02:00

Mye er ikke helt på stell i Zimbabwe om dagen. Inflasjonen har nådd 2200 prosent, strømrasjonering gjør at hustander nå kun har fire timer strøm hver dag og det er mangel på det meste folk flest har råd til. Listen er lang.

Derfor er HIFA, Harare International Festival of the Arts, et overraskende og imponerende kulturelt innslag. I en hel uke var Harare sentrum fylt med artister fra hele Afrika - og verden. Her følger bilder, blant annet fra intimkonsert med Oliver "Tuku" Mtukudzi, den største musikkstjernen i Sørlige Afrika.

Påsketur

2007-05-15T18:53:00.000+02:00

Påsken ble tilbrakt litt i øst og vest. Bergit og jeg kjørte oss vill i bananplantasje ved Vumba fjellene på grensen til Mosambik, øst i Zimbabwe. Og vi suste rundt på Kariba sjøen i vest, på grensen til Zambia, med Kyrre og Gerd Elin. Fine steder, mye landevei, hyggelig besøk. Her følger bilder.

Kina i Afrika – nye muligheter eller gamle feller?

2007-04-23T12:58:00.000+02:00

"The Scramble for Africa” refererer til det europeiske kappløpet som startet rundt 1880 hvor stormaktene formelt tok kontroll over kontinentet gjennom en blanding av handelsavtaler, bestikkelser, og, ikke helt sjeldent, rå militær makt. Lokale høvdinger og konger ble lurt, kjøpt eller presset til å overgi land og suverenitet til europeiske ekspedisjoner og handelskompanier. I løpet av mindre enn 30 år ble 110 millioner mennesker satt under styring fra London, Paris, Berlin, Lisboa, Roma og Brussel (Packenham 1992)

Frigjøringen av koloniene, som startet med Ghanas selvstendighet i 1957, representerte for mange afrikanere et håp om uavhengighet. Synkende råvarepriser, gjeldskrise og strukturtilpasning fra 1980 og utover satte derimot en brå stopper for denne drømmen. Følelsen av være styrt fra europeiske hovedsteder, og Washington D.C, har enda ikke forsvunnet, til tross for at stormaktene og finansinstitusjonene i dag snakker om fattigdomsreduksjon, nasjonalt eierskap og gjeldslette. For mange afrikanere er kolonitiden enda kun slutt på papiret.

Uten dette bakteppe er det også vanskelig å forstå diskusjonen om den stadig større rollen Kina spiller i Afrika. I 1995 var verdien av handelen mellom Kina og Afrika $3 milliarder. I 2005 hadde verdien økt til $40 milliarder. Hundrevis av kinesiske selskaper har investert i Afrika. Per i dag importerer Kina 30 prosent av sin olje fra afrikanske land, spesielt Angola, Sudan og Nigeria. Samtidig har Kina gitt bistand og gjeldslette. Kinesiske ledere, deriblant president Ju Jintao, er stadig på farten på kontinentet. I november 2006 ble ytterligere kontrakter signert da afrikanske statsledere ble invitert til Beijing (Tjønneland et al 2006). Kina har en uttalt strategi om å styrke båndene med Afrika i årene fremover gjennom handel, investeringer, diplomati og bistand (FOCAC 2006).

Mange afrikanske ledere har ønsket Kina velkommen som et alternativ til Vesten, de internasjonale finansinstitusjonene og de gamle kolonimaktene. Det fins flere grunner til dette. For det første har Kina historisk støttet en rekke frigjøringsbevegelser i Afrika og understreker stadig betydningen av Sør-Sør solidaritet. Kina, som det eneste utviklingslandet med et permanent sete i FNs sikkerhetsråd, fremstiller seg gjerne som en stemme for andre utviklingsland. For det andre har kinesiske investeringer gjort afrikanske land mindre avhengige av tradisjonelle donorer. Angola kunne for eksempel takke nei til et program fra IMF etter at landet hadde fått et kinesisk lån på $2 milliarder i mars 2007 (Vines 2006). Sist, men ikke minst, så har Kinas uttalte, og kontroversielle, holdning om ikke å blande seg inn i andre lands interne forhold blitt ønsket velkommen av afrikanske ledere. Mens tradisjonelle donorer blir oppfattet som paternalistiske og overstyrende, så føler mange afrikanske ledere at Kina behandler de med en større grad av respekt.

Mens statsledere over hele kontinentet har rullet ut røde løpere for kinesiske foretningsdelegasjoner i det de ser som et steg vekk fra kolonitiden, så frykter mange afrikanske akademikere og representanter for sivilt samfunn at historien, altså et nytt ”scramble”, holder på gjenta seg.

For det første er mange bekymret for at Afrikas tradisjonelle råvareavhengighet skal styrkes. Kinas enorme økonomiske vekst bidrar til å opprettholde en årlig vekst i verdensøkonomien på over fire prosent, noe som er nødvendig for prisvekst i råvaremarkedene. Dette kan gjøre det fristende for afrikanske land å satse mer på spesialisering innenfor råvaremarkedet, i stedet for å satse mer på foredlede produkter. En studie viser at 17 av 43 land gikk i retning av mer råvarespesialisering mellom 1998 og 2002. Dette skjer samtidig med at kinesisk eksport av foredlede produkter konkurrer ut lokal produksjon i en rekke afrikanske land og dermed truer mange lokale arbeidsplasser (Goldstein et al 2006).

I land med stor grad av korrupsjon kan økt råvareavhengighet føre til større økonomiske forskjeller da inntektene ofte i svært liten grad når ut til befolkningen generelt. Råvareavhengighet gjør fattige land også svært utsatt for svingninger på verdensmarkedet. For det første kan svinginger i kinesisk produksjon få store konsekvenser på internasjonale råvarepriser. For det andre kan endringer i det internasjonale rentenivået, for eksempel som følge av at Kina plasserer sine valutareserver i euro i stedet for dollar, føre til synkende råvareetterspørsel. Det er denne sårbarheten som tradisjonelt har bidratt til at råvarepriser over tid synker i forhold til prisene på foredlede produkter. Internasjonal renteøkning og fallende råvarepriser la blant annet grunnlaget for gjeldskrisen på begynnelsen av 1980-tallet.

Det har også vært stilt spørsmål ved i hvilken grad kinesiske investeringer bidrar til utvikling. Optimistene hevder at Kina bidrar til utvikling ved at de, på grunn av den sterke statlige støtten kinesiske firma har, våger å investere i ambisiøse infrastruktur prosjekter som vestlige donorer eller firma anser for å være for dyre eller for risikofylte. Kritikerne hevder derimot at prosjektene ofte tar lite hensyn til miljø og lokalbefolkning. Dessuten bidrar de i liten grad til kompetanseheving og teknologioverføring da firmaene stort sett bruker kinesisk arbeidskraft.

Det fins relativt lite informasjon om kinesisk bistand, lån og gjeldslette. Dette skyldes mangel på åpenhet, noe som ofte passer myndighetene på begge sider. Mye tyder allikevel på at bistand, lån og gjeldslette er tett sammenvevd med handelsavtaler og investeringer. Lånet på $2 milliarder som Angola fikk fra Kina er et godt eksempel. Lånet ble gitt med 1,5 prosent rente over 17 år mot at Angola leverer 10,000 fat olje per dag, noe som senere vil øke til 40,000 fat per dag, samt en rekke byggekontrakter for kinesiske firma.

Dette reiser også spørsmålet om kondisjonalitet. Vi vet at kinesisk bistand som regel er knyttet til inngåelser av kontrakter og levering av råvarer. Derfor går også de største investeringene til land som har naturressurser som olje, tømmer og mineraler. Vi vet også at Kina krever at land må la være å anerkjenne Taiwan som en selvstendig stat for å få bistand. Utover dette finnes det lite informasjon om betingelsene som stilles.

Kinas tilsynelatende svært begrensede bruk av politiske og økonomiske betingelser i forbindelse med bistand, investeringer og handelsavtaler blir like mye lovprist av afrikanske ledere som den blir kritisert av tradisjonelle donorer.

På den ene siden har Kinas inntreden bidratt til å redusere innflytelsen til institusjoner som Parisklubben, Verdensbanken og IMF. Betingelser om privatisering av offentlige tjenester, handelsliberalisering og strenge makroøkonomiske rammer, har ofte bidratt til å undergrave lokalt demokrati og eierskap, bidratt til økt råvareavhengighet og i mange tilfeller økt fattigdom og mer sosial ulikhet.

Samtidig så finnes det betingelser mange vil hevde er nødvendige, som for eksempel åpenhet om bruk av ressurser og respekt for menneskerettigheter. Kinas støtte til regimet i Khartoum har vakt sterke motreaksjoner internasjonalt. Det også uklart i hvor stor grad kinesisk bistand tar utgangspunkt i nasjonale prioriteringer for fattigdomsbekjempelse og utvikling.

Uansett hva man måtte mene om Kinas prinsipp om ikke å blande seg inn i interne forhold er det ikke gitt at denne politikken er holdbar for Beijing på lengre sikt. Det er rimelig å anta at Kina vil ønske stabilitet rundt sine investeringer. Dette kan bety at Kina i årene som kommer vil søke økt politisk innflytelse på nasjonalt og regionalt plan, samt i institusjoner som NEPAD og AU.

Kinas innflytelse i Afrika byr foreløpig på flere spørsmål enn svar. Til syvende og sist vil konsekvensene avhenge av hvordan afrikanske ledere, næringsliv og sivilt samfunn møter utfordringene, og mulighetene, Kina representerer.

For det første vil det være viktig å erkjenne at forholdet mellom Kina ikke er et forhold mellom likeverdige parter. Til tross for alt snakket om Sør-Sør solidaritet, i møte med afrikanske land er og blir Kina en stormakt. En sentral utfordring for afrikanske land vil derfor være å unngå å styrke allerede eksisterende avhenghengighetsforhold, ved å bruke tilgangen til nye ressurser til å diversifisere økonomien, satse mer foredling av produkter og prioritere nasjonalt definerte utviklingsmål.

En sammenligning med Latin Amerika viser at Afrika er mindre viktig for Kina enn det mange afrikanske ledere synes å tro. Faktisk så er Kinas handel med Latin Amerika større enn med Afrika. Det viser seg også at flere land i Latin Amerika, deriblant Chile og Brasil, som har hatt en litt mer balansert tilnærming til Kina og som har stått mer på egne krav i forhandlingene har klart å få mer igjen av handelsavtalene enn det som foreløpig synes å være tilfelle i Afrika (White and Alves 2006).

En annen, og kanskje avgjørende, utfordring handler om internt styresett. En stor utfordring mange afrikanske land har i møte med Kina er at mange av avtalene som inngås tjener en elite, men ikke nødvendigvis befolkningen. Mer åpenhet og større deltakelse fra sivilt samfunn vil være avgjørende for å unngå at Kina forsterker de tradisjonelle svakhetene i afrikansk politisk økonomi.

Sør-Afrika er et interessant eksempel som viser at Kina i et land med sterkere institusjoner og regulering har måttet tilpasse seg mer til lokale forhold, lover og målsetninger. For eksempel er kinesiske firma blitt presset til å akseptere kvotering av svarte arbeidstakere. Fagforeninger har også klart å presse gjennom reguleringer på kinesiske investeringer i tekstilindustrien (Corkin and Burke 2006).

Ett afrikansk land ble aldri kolonialisert. Keiser Menelik av Etiopia, som vel og merke ikke kan regnes som en representant for godt internt styresett, visste at skulle landet forbli selvstendig så måtte han spille stormaktene ut mot hverandre. Til tider allierte han seg med franskmennene, til tider med britene og til tider også med de muslimske Mahidistene i Sudan, men hele tiden på Etiopias premisser.

I møte mellom Østens og Vestens utviklingsmodeller har afrikanske ledere en unik mulighet til å utvikle nye strategier basert på egne premisser. Det er i dette spenningsfeltet Kina kan representere en mulighet. Hvis muligheten ikke gripes kan det fort gå mot et nytt ”scramble”.

Parlamentarikere på gli

2007-03-22T18:03:00.000+01:00

Verdensbankens president Paul Wolfowitz er i hardt vær for tiden, men han slapp ganske greit unna da han møtte noen hundre parlamentarikere fra hele verden i Cape Town for noen uker siden.

Parliamentary Network on the World Bank (PNoWB) er et forum som samler politikere fra alle kanter av kloden til diskusjon om og med banken. Årsmøtet de arrangerte i det Sør-Afrikanske parlamentet i Cape Town for noen uker siden samlet en kanskje litt lite balansert gruppe innledere.

Fra myndighetssiden stilte et topptungt lag med Verdensbankens president Paul Wolfowitz, IMF sjefen Rodrigo de Rato, Afrikanbankens president Donald Kabaruka, den sør-afrikanske finansministeren Trevor Manuel, den britiske regjeringens sjefsøkonom og klimaekspert Sir Nicholas Stern.

Sivilt samfunnssiden besto stort sett av Gail Hurley fra EURODAD og undertegnede. En sjarmerende duo vil mange si, men ikke like topptungt..

Samler du en rimelig stor gruppe folkevalgte fra hele verden til å snakke om fattigdom så er det rimelig forutsigbart at det kommer til å bli en del store luncher, gode viner og middager i fasjonable lokaler.

Dessuten så er det en gruppe som liker å høre sine egne stemmer og det blir mye prat, med ofte svært lite innhold. Dette gjorde også at Wolfowitz klarte å komme seg gjennom det hele uten altfor mange kritiske innvendinger. Det er stadig fascinerende å se hvordan den mannen klarer å ro seg i land med svar som "I think development is important".... nærmest uansett hva spørsmålet måtte være.

Selv for Gail og meg virket det som en lite spenstig gruppe å skulle påvirke. Derfor ble vi også litt positivt overrasket etterhvert. Sammen med Ågot Valle fra Utenrikskomiteen var vi invitert til konferansen for å snakke om illegitim gjeld. Temaet vekker stadig mer interesse i ulike avkroker i verden, spesielt etter at norske myndigheter i fjor gikk ut å erkjente medansvar for og slettet den såkalte skipseksportgjelden. Så også blant parlamentarikerne i Cape Town.

Og kanskje er det ikke så rart. For mange av parlamentarikerne vi møtte, til tross for at de ikke var spesielt frempå i diskusjon med Wolfowitz og de Rato, ga klart uttrykk i møte med oss for at de ikke er spesielt begeistret for å betjene gjeld som som stammer fra lån gitt til udemokratiske regimer og uansvarlige prosjekter. De er lei av at gjeldsbetjening og inngåelse av nye lån foregår utenfor deres kontroll. Og de er lei av at viktige avgjørelser for deres lands utvikling blir bestemt gjennom betingelser de har lite innflytelse over.

I forkant, under og i etterkant av møte i Cape Town har også ganske over hundre parlamentarikere underskrevet en erklæring om for ansvarlig långivning.

Det er jo lov å håpe at Wolfowitz, eller hvem det måtte være som stiller fra Verdensbanken på neste årskonferanse i PNoWB, får litt tøffere spørsmål å svare på.

Cape Town, igjen

2007-03-14T11:09:00.000+01:00

Da var jeg tilbake i Cape Town igjen. Byen er enda like vakker. Folk drikker enda caffe latte i Long og Kloof Street. Observatory er enda like hipt.

Bussstasjonen i sentrum består enda stort sett bare av svarte. Og på de fine strendene utenfor Sea Point er de fleste hvite... Ja, bortsett fra de som bærer frem solsengene.

Cape Town har en tendens til å frem mangfoldet og kontrastene i Sør-Afrika etter apartheid på en helt egen måte.

Her følger litt diverse fra den siste uken.

Robben Island (Fredag 9. mars)
Vi er på øyen hvor de politiske aktivistene som kjempet mot apartheid tilbrakte flere tiår. Guiden vår tilbrakte selv seks år her.

Blant gruppen som blir vist rundt i fengselet er det en middelaldrende hvit sør-afrikaner som skiller seg ut. Han har allerede spurt om det egentlige var noen som ble drept her ute og fått vite at ingen ble direkte drept av noen av fangevokterne, men at sykdommer tok livet av mange. Han har spurt om det var noe særlig tortur og fått vite at det var mest banking og slåing av folk, men at den verste torturen var psykisk. Han har gryntet noe om at dette ikke er så gale som han har fått høre at det var..

Han fortsetter med å spørre om det ikke var noen ekte kriminelle blant de som var her, skikkelige terrorister osv? Guiden sier at ja, det hadde også vært folk der som hadde gjort uforsvarlige ting i kampen mot apartheid, men de fleste...

Han kommer ikke lenger før den middelalrende mannen bryter av for å legge ut om at de svarte forvrenger historien, det fins to sider av saken, hans kone som står ved siden av han en gang ble skadet da apartheidmotstandere hadde sprengt en bombe i en politistasjon., så guiden må ikke komme her og komme her.... Og sånn fortsetter det i en rimelig hissig tone.

Guiden prøver å få frem et argument om at det kanskje er litt forskjell på hva hvite og svarte ble utsatt for, men argumentet blir bryskt avfeid som irrelevant. Vi står utenfor cellen til Nelson Mandela.

Stellenbosch (Lørdag 10. mars)
Vinrankene rekker så langt en kan se. Naturen er vakker. Fjellene kranser rundt. Vi er i Stellenbosch, en halvtimes kjøretid utenfor Cape Town. Vi er her på møte i fagforeningen "Women on Farms".

Gruppen prøver å sette fokus på kvinners vanskelige stilling på gårdene. Mens kvinnene gjør vel så mye arbeid som sine menn, så er alle rettighetene deres knyttet til mennene. Det betyr at en kvinne får sparken hvis mannen får sparken, at en kvinne må flytte hvis mannen må flytte osv. Og selv om det fins en lov som sier at personer som har bodd på en gård helt til pensjonsalderen skal få lov å tilbringe pensjonstiden der, så sørger gårdeierne for å unngå dette ved å sende ansatte vekk like før de når pensjonsalder. I tillegg har det vært flere grove overgrepssaker mot kvinnene som jobber på farmene.

Denne lørdagen har de klart å samle over femti stykker til møtet på en gård hvor eieren er såpass sympatisk innstilt at han har latt de få lov til å møtes. Ofte må de møtes langs motorveien i lunchpausen fordi ingen gir de lov til å organisere seg på denne måten. Selv om stemningen blant gjengen som møtes denne lørdagen er god, så bærer ansiktene preg av tungt mange år med tungt arbeid. Mange forteller om arbeidsdager på opp mot tolv timer i stekende sol. Lenge sørget gårdseierne for å holde kontrollen ved delvis å lønne arbeiderne med vin og alkoholisme er utbredt.

Vi er en halvtime utenfor det moderne Cape Town, vi er ti minutter fra Stellenbosch sentrum, som kunne vært hvilken som helst småby i Europa, vi er steinkast fra det storslåtte, hvite gårdshuset hvor norske pakketurister kommer på vinsmaking, men, akkurat her, på dette på møtet går assosiasjonene mer til de amerikanske sør-statene en gang på 1930-tallet.

Langa (Mandag 12. mars)
Sammen med min venninne Silje og et par av hennes venner er jeg på besøk i Langa, et township like utenfor Cape Town.

I Sør-Afrika er ikke township helt ensbetydende med slum. Deler av townshippene har de siste årene utviklet til å ligne en slags enkel utgave av norske borettslag, det fins butikker, B&Bs og bilparken er slett ikke så gale. Store deler består derimot enda av blikkskur, halvråtne planker stablet sammen, mangel på strøm og vann og kloakk og søppel som flyter. Kriminaliteten er høy.

Det som er et fellestrekk ved townshippene er at de ble bygd under apartheidregimet som et sted hvor de svarte skulle bo. Kommer en innover Cape Town eller Johannesburg med fly kan man legge merke til en ting. Alle townshippene er prikk like... De er bygd langs rette gater organisert i et symmetrisk mønster, de har kun en eller to utganger for bil, de har alle den samme nærmest fengelslignende skolebygningen plassert på det samme stedet, og de har som regel en politistasjon eller militærforlegning like ved. Årsaken er like enkel som den er påfallende, nemlig behovet apartheidregimet hadde for kontroll med de svarte massene.

Langa er et township hvor myndighetene delvis har bygd nye hus, men hvor store deler også er slum. Dette forsterkes av at mange flyktninger fra andre afrikanske land bosetter seg her. Ifølge en av karene som fulgte med oss rundt bor det ikke så mange i dette townshippet, ikke mer enn en million iallefall..

Å starte en bedrift i dette townshippet er ikke det som slår de fleste, men min venninne Silje er heller ikke som de fleste og hun holder for tiden på å signere en kontrakt om overtagelse av et utbrent lokale midt i Langa. Planen er cafe, spesielt med tanke på å skape en møteplass for kvinner fra området rundt. Og det var dette lokalet vi var i Langa for å se på. Ok, som dere kanskje ser er det mer enn en espressomaskin som må komme på plass, som for eksempel et tak, men Silje er ikke av typen som lar seg stoppe så lett.. Et annet motiv med prosjektet er å finne ut hva det skal til for å starte opp en bedrift i et township hvis man bruker omtrent så mye midler som det er realistisk at noen lokale kan stable på beina. Ryktene sier at det ikke alltid er like lett.

Bay Hotel, Camps Bay (Torsdag, 15. mars)
Det klirrer i champagneglass, en gruppe townshipbarn ikledd fargerike sør-afrikanske klær spiller Vivaldi, muskelmenn i mørke dresser med diskret ørepropper glir rundt i lokalet, mens hvite Mercedeser eskortert av blålys leverer gjester til eksklusive Bay Hotel i rikmannstrøket Camps Bay ved foten av Table Mountain.

Hva pokkers jeg gjør her kan du godt spørre. Bakgrunnen er at jeg, sammen med min kollega Gail fra Eurodad, skal holde foredrag på et internasjonalt parlamentarikermøte som arrangeres i dagene etter. Denne kvelden har vi, sammen med disse parlamentarikerne, blitt invitert på middag av den sør-afrikanske finansministeren Trevor Manuel.

Ved bordene sitter folk som Verdensbankens president Paul Wolfowitz, den britiske regjerings sjefsøkonom og klimaekspert Sir Nicholas Stern og Cape Towns ordfører Hellen Zille. Det holdes taler om den vellykkede forsoningsprosessen i Sør-Afrika, om hvordan landet har blitt en model for resten av Afrika og de fiolinspillende barna fra townshippet blir skrytt opp i skyene av finansministeren.

Og det slår meg at herfra, under lysekronene på Bay Hotel, ser Sør-Afrika ut til å være i den skjønneste orden..

Sommer, regntid og safari

2007-03-06T16:10:00.000+01:00

Med foreldre og en tante på besøk var det nok en sjanse til å reise rundt i Zim. Med sommer og regntid er vegitasjonen nå på sitt frodigste, gresset er høyt og masse nyfødte impalaer, elefanter, bøfler og zebra er å finne ute i bushen.

Nærkontakt med et par godt voksne elefanter inne i skogen fikk spenningen til å stige hos de besøkende.. Og selv om den ikke kom med på noe bildet, så fikk vi se en gammel hannløve komme travende forbi.

Med ekstra regnvann i år fra Kenya og Tanzania ligger Zambesi nå to meter over det den vanligvis gjør på denne tiden. Det gjør Victoria Falls til et imponerende syn. Verre er det med folka som har blitt oversvømmet av elven litt lenger nede i Mosambik.

Her følger fra en liten bildeserie fra den siste uken med safari i Hwange, båttur mellom krokodiller og flodhester på Zambesi og landeveiskjøring med stopp på lokale "bottle stores", iblandet gammel kolonial luksus i Victoria Falls.

Joda, det har enda noe for seg

2007-02-05T07:53:00.000+01:00

- Så er det på an igjen, tenkte jeg i det jeg en tidlig morgen for snart tre uker siden raste innover motorveien til Nairobi. Et gigaskilt i veikanten hadde akkurat opplyst at Kenya ønsket meg "Karibu" til World Social Forum 2007. Jeg visste at foran meg lå det en drøy uke med kaotisk møtevirksomhet, store mengder litt vel dogmatisk globaliseringskritikk, like forutsigbare konspirasjonsteorier om hvordan alt henger sammen og langdryge taler om verdens sørgelige tilstand som neppe ville by på mer konkrete løsninger enn at "systemet må forandres". Mulig at min litt grufne holdning skyldtes dårlig søvn på flyet nedover, mulig det skyldtes mangel på morgenkaffe eller kanskje skyldtes det rett og slett at jeg enda aller helst ville stå å holde rundt jenten jeg hadde forlatt i snøkaoset på Gardermoen noen timer før. Uansett, det var med noe blandede følelser jeg var på vei inn i mitt tredje WSF. Det er derfor ikke noen opplagt selvfølge når jeg etter ti dagers løping rundt i Nairobi, mellom 80.000 deltakere og 3600 møter, vil argumentere for at dette prosjektet enda har noe for seg.

Sosiale bevegelser kommer og går sier teoretikerne. De vokser opp, de skaper masse styr og snur opp ned på det meste, for så å instusjonaliseres og/eller dø hen. De vokser ut av et vakum mellom en verden i forandring og et politisk etablisement som ikke har fulgt med. Dette var historien om den internasjonale arbeiderbevegelsen på begynnelsen av forrige århundre, likeså med sekstiåtternes likestilingskamp, anti-krigs bevegelse, nord-sør solidaritet og generasjonsoppgjør og seksuell frigjøring. På nittitallet la gapet mellom globaliseringens utfordringer og de tradisjonell nasjonalstatlige og mellomstatlige løsningene grunnlaget for protestene mot WTO, G8, Verdensbanken og IMF. Og World Social Forum ble utviklet som en motreaksjon mot World Economic Forum, den globale økonomiske elites årlige alpeeventyr i Davos.

På et tidspunkt var denne bevegelsen så potent at OECDs forsøk på å få gjennom en multilateral investeringsavtale (MAI) måtte gi tapt for en e-postkampanje, gjeldsaktivister kom på MTV, lengre utlegninger om global finansiell arkitektur kunne fungere som et habilt sjekketriks på Kvarteret i Bergen, Samfunnet i Trondheim og Chatau Neuf i Oslo og navn som ATTAC ble tatt så bokstavlig i borgerlige kretser at Oslo-politiet kjøpte inn nytt opprørsutstyr for 40 millioner i forkant av at et noen tusen av disse aktivistene skulle gå opp Karl Johan en lat sommerdag i 2002. Selv husker jeg stemningen da nyvalgte Lula da Silva talte til hundre-og-femtitusen aktivister i Porto Alegre i 2003 som ganske spesiell.

Arbeiderbevegelsen ble institusjonalisert gjennom veldferdstaten, sekstiåtteropprøret ble institusjonalisert dels gjennom nye rettigheter, dels gjennom ny politikk og dels gjennom et mylder av "non-governemental organisations (NGOs). Mange hevder dette nå også holder på å skje med bevegelsen som WSF vokste ut av. Handelsrunden WTO startet i Doha kalles "utviklingsrunden", Gordon Brown prøver stadig å fremstå som en "gjeldsletteaktivist", Verdensbankens president Paul Wolfowitz prøvde å overbevise undertegnede og en gjeng sivilt samfunns representanter i Washington i fjor vår at han er "deeply committed for poverty reduction and development", Jaques Chirac har egentlig tatt over retorikken til franske globaliseringskritikere, World Economic Forum i Davos profilerer seg nærmest som et medlemsmøte i "Fremtiden i Våre Hender" og i norsk offentlighet prøver stortingspresident Torbjørn Jagland å ta over de fleste av kampsakene fra ATTAC.

Et annet fenomen som pleier å gjenta seg er at nye sosiale bevegelser innhentes av strukturene fra gamle sosiale bevegelser. Sekstiåtterne ble på mange måter innhentet av arbeiderbevegelsens retorikk, organisasjonsstruktur, og til dels ledere. På et lignende vis har bevegelsen som vokste frem på nittitallet blitt innhentet av sekstiåtteropprøret. Dette har ført til det mange yngre aktivister har følt at de nye bevegelsene som har vokst frem har dratt med seg et idelogisk rammeverk som ikke treffer på nåtidens utfordringer og som hindrer en i finne nye løsninger. Den dogmatiske kritikken av kapitalismens utbytting, Vestens hegemoni og de internasjonale finansinstitusjonenes rolle som kommer til uttrykk blant såkalte "globaliseringskritikere" (og som i norsk sammenheng gjerne formuleres med kunstig mange a-endinger..) fanger ikke alltid særlig presist opp de aktuelle utfordringene sivilt samfunn står overfor idag, de bidrar i liten grad til å engasjere yngre mennesker og de legger dermed ikke noe særlig grunnlag for en dynamisk debatt om strategier for endring. Det har blant annet ført til at store deler av den bevegelsen som vokste ut av en anerkjennelse av at de nasjonalstatlige rammene ikke var tilstrekkelig i møte med globaliserings utfordringer, har store problemer med å ta en skikkelig diskusjon om overnasjonalitet. Og det har ført til en ikke veldig sunn flørting med autoritære venstreradikale figuerer som Hugo Chavez i Venezuela.

Betyr dette at bevegelsene som startet på nittitallet har utspilt sin rolle? Noen vil hevde det. Ikke jeg. At sosiale bevegelser institusjonaliseres er ikke nødvendigvis noe nederlag, det er på mange en seier. Det betyr at saker fra sivilt samfunn har gått fra å være idealistpreik til å bli realpolitikk. Historien om den internasjonale gjeldslettekampanjen er en god illustrasjon. Istedet representerer det en utfordring. Til tross for alt snakket om fattigdom, rettferdig handel, gjeldslettte og mer demokratiske internasjonale institusjoner så er det enda, nettopp, mest snakk. Dette krever fortsatt mobilisering og press fra sivil samfunn, men det må kombineres med en litt fleksibel holdning til strategier for sosial endring som tar opp i seg at diskursen faktisk stadig endres.

Til tross for en god porsjon av den samme forutsigbare retorikken, WSF i Nairobi overrasket meg på mange måter positivt. WSF er et kaos, men det er et kreativt kaos. Joda, du hører alltid noen av de litt gamle, dogmatiske analysene, men WSF er mye mer enn dette. Innimellom alle de tusen møtene, så finnes det mye spennende. Og mye nytt. Det er et sted for å få nye ideer, for å se hvordan en sak henger sammen med andre saker, en sted for å se hvilke ulike kamper som kjempes av sivilt samfunn kloden over. Og det er ikke få, for å si det sånn.

I år dannet blant annet CARITAS og All African Council of Churches (AACC), organisasjoner som tilsammen representer over 120 millioner afrikanere, en felles plattform for forumet med fokus på kvinners rettigheter, ansvarlig styresett, fattigdom, klima, korrupsjon osv. Selv snekret AFRODAD og KN sammen et seminar om illegitim gjeld med professor og Nobels fredsprisvinner Wangari Maathai som skapte relativt bra med overskrifter i Kenyansk og internasjonal presse.

En spesielt viktig funksjon som WSF har spilt er å løfte lokale kamper og perspektiver. I Brasil har det satt de landløses rettigheter på dagsorden, i India skjedde noe lignende med de kasteløse. I Nairobi kom afrikanske perspektiver og problemer mer til syne enn tidligere. Veldig konkret ble situasjonen til de fattige sluminnbyggerne i Nairobi satt på dagsorden da vi plutselig opplevde en spontanaksjon mot de altfor dyre matprisene på forumet. Et annet eksempel er det sterkere fokuset på krisen i Darfur. På et litt mer generelt plan var kanskje perspektivene som kom frem litt mer nyanserte enn tidligere. Ikke misforstå, engasjementet og sinne var det samme, ja kanskje også sterkere. Allikevel, mens debattene i Sør-Amerika ofte blir svært ideologiske og generelle, så ble det i Nairobi en litt mer nyansert og konkret debatt om som balanserte kritikk av ekserne årsaker til fattigdom (gjeld, urettferdig handel, udemokratiske internasjonale institusjoner, klimaendringer) med de interne (korrupsjon, dårlig styresett, mangel på åpenhet osv).

Forumet vil enda, tror jeg, trenges. I en globalisert verden hvor de med makt og innflytelse får stadige flere møteplasser, vil det nettopp trenges steder hvor sivilt samfunn møtes og hvor alternativer blir formulert. Allikevel, mens slike forum vil fungere bra som steder for å dele ideer og bygge nettverk, helt sentrale deler av en hver sosial mobilisering, så det vil de neppe være det beste stedet for å utvikle konkrete strategier. Dette vil forsette å skje gjennom allerede globaliserte, og mer temaspesifikke, nettverk av sivilt samfunn. Det betyr kanskje at forumet heller enn hvert år som tidligere, eller hvert andre år som nå, arrangeres hvert tredje eller fjerde år ( litt som OL kanskje?). Det vil kunne gi styrken og koordinering som følger med å at sivilt samfunn fra hele verden faktisk samles, kombinert med muligheten til å jobbe frem konkrete strategier i mellomtiden.

Uansett, jeg var betraktelig mindre gruffen da jeg forlot Nairobi enn da jeg kom. Sliten ja, men ikke gruffen. Og det skal WSF ha.

Åh jul med din glede

2007-01-17T12:32:00.000+01:00

Det ble altså norsk jul. Med venner, familie, kjæreste og, ja faktisk, også litt snø (selv om det krevde en viss innsats for å finne den).

Nå er jeg tilbake i Zimbabwe etter en ukes tid i Kenya. Mer om det følger siden. I mellomtiden kan dere se bilder av snø, nyttårsfeiring på Kvamskogen og, ikke minst, bursdagsfest i Oslo.

Jeg har blitt 28 år siden sist, men tar det rimelig greit. Det ble feiret i palestinske omgivelser med mye bra folk og development country fra engasjerte menn i bandet med det klingende navnet "Bretton Woods". Takk til alle som var der!

For flere bilder fra festen kan dere sjekke de Markus har lagt ut på nett: http://www.flickr.com/photos/83617939@N00/sets/72157594465780765/

Do they know it´s Christmas time?

2006-12-23T11:46:00.000+01:00

Nå går det mot jul, også i sør. Til tross for sol, sommer og 35 varmegrader, så mangler det ikke på juletrær, girlander, nisseluer og Mariah Careys "All I want for Christmas...". Inflasjon på 1300% og offisiell arbeidsledighet på rundt 80% legger selvfølgelig en viss demper på den mest utagerende juleshoppingen, men det hindrer ikke handelstanden fra å sette opp julegater både her og der. "Do they know it´s Christmas time at all?" spurte som kjent Bob Geldof for to tiår siden. Svaret synes å være ja.

Allikevel, som også Geldof var inne på, også i år ser det ut til å bli lite snø i Afrika. I Dubai, innovative som de er, har de nå laget innendørs skianlegg med ekte snø. Da jeg for et par helger siden, halveis ned i en flaske rødvin, prøvde å legge dette frem som et mulig bistandsprosjekt overfor representanter for den canadiske ambassaden, ble jeg møtt med masse kritiske spørsmål om effektiv ressursbruk, måloppnåelse og bistandskoordinering. Litt smålig vil jeg si, spesielt fra diplomater som hevder at representerer julenissen hjemland...

Uansett, i et håp om å oppdrive en og annen snøflekk, møte kjente og unngå en julefeiring med paraplydrinker ved et eller annet basseng har jeg tatt nå tatt en tur nordover - til Norge. I mellomtiden, som en liten julehilsen, kan dere nyte dette bilde fra et julearrrangement jeg ramlet over i Ghana for to uker siden.

God jul!

"Det fins to guder.."

2006-11-29T07:57:00.000+01:00

..sier Abbie Dithlate, "en for de som undertrykker og en for de som blir undertrykt". Dithlate, som er fra Sør-Afrika, koordinerer sivilt samfunns arbeid opp mot Southern Africa Development Community (SADC). Jeg møtte han og lederne for de nasjonale kirkerådene i det det sørlige Afrika på et en konferanse i Botswana i forrige uke.

Temaet for møtet var kirkenes rolle i fattigdomsbekjempelse og påvirkning av myndigheter i regionen. I en region hvor i snitt 80 prosent av innbyggerne regner seg som kristne og hvor kirken er en av de mektigste institusjonene er ikke dette uten betydning. Studier nylig gjort av EJN viser at mens mange av kirkene driver omfattende arbeid for fattige på bakken og trolig er den organisasjonen som har nærmest kontakt med de fattige, vegrer mange av kirkerådene seg for å ta tak i de mer strukturelle årsakene til fattigdom, herunder tema som korrupsjon, ansvarlig styresett, likestilling, gjeld, patentregler, klimaendringer, hiv/aids, handelsbetingelser, Verdensbanken, IMF, WTO. Kort sagt politikk.

Delvis skyldes dette den vanlige visen fra evangelistene. Altså disse som mener at kirken bare skal preke, men ikke blande seg inn i noe som kan ligne politikk. De siterer gjerne Paulus og sverger troskap til de som til enhver tid måtte sitte med makt. De har en lang tradisjon for å toe sine hender når urett begås foran øynene deres. Med et stort innrykk av pinsevenner over hele Afrika har disse gode kår om dagen.

I noen tilfeller så er det ikke mangel på meninger som er problemet, men derimot gale meninger. Når kirken, i land hvor mellom 20-30 prosent av befolkningen er hiv-smittet, insisterer på at bruk av kondomer er umoralsk er konsekvensene, for å si det diplomatisk, uheldig. Disse får god støtte fra Vatikanet og George Bush.

Men så er det de kirkene som ser at de faktisk har en plikt, som en Sør-Amerikansk biskop en gang sa det, til ikke bare å gi mat til de fattige, men også spørre hvorfor de fattige er fattig. Det er disse kirkene som ser kamp for rettferdig fordeling, menneskerettigher og miljø som en naturlig konsekvens av sin lære. I mange land i det sørlige Afrika har slike kirker på enkelte tidspunkt i sine lands historie spilt spilt en svært viktig rolle. Desmond Tutu i Sør-Afrika er bare et av mange eksempler. Allikevel, til tross for at slike kirker har gjort mye bra, sliter også disse med å ta tak i mange av de mest sentrale utfordringene landene i det sørlige Afrika står overfor idag.

Delvis kan dette skyldes mangel på kapasitet. Som en leder for et av kirkerådene sa til meg, bistandspengene som kommer fra nord er ofte øremerket tradisjonell nødhjelp og utviklingsprogrammer. Det gir kirkene lite rom for å arbeide for å løfte problemene de ser på bakken opp til myndigheter, til regionale organisasjoner som SADC og AU eller til internasjonale institusjoner som Verdensbanken, IMF og WTO. Dette til tross for at politikk som utvikles her har avgjørende betydning for de fattige.

En annen grunn til at kirken sliter med å bli en effektiv "stemme for de stemmeløse" kan muligens også ligge i kirken selv. Blant de av oss som har en dårlig skjult sans for de kirkene som ikke bare bryr seg om veldedighet, men også om rettferdighet, forutsetter vi ofte at kirken er en del av den brede, og svært populære, samlebetegnelsen "sivilt samfunn". Det har slått meg at dette ikke nødvendigvis er helt riktig.

Det fins mange definisjoner på sivilt samfunn, men en av de eldste kommer fra Aristoteles som definerte sivilt samfunn som sfæren mellom familien og staten. Det var altså deltakelse i det sivile samfunnet, eller i polisen som Aristoteles ville kalt det, som skilte mennesket, "Zoon Politicon", fra dyrene.

En tråd går fra Aristoteles via opplysningstiden til Hegel som tok opp ideen om sivilt samfunn som en egen sfære mellom familie og stat. I kjølvannet av den franske revolusjonen så Toqueville behovet for sivilt samfunn, eksemplifisert gjennom det amerikanske organisasjonslivet, som en buffer for individet mot en stadig mer omfattende og sentralisert stat. Tanken finner man igjen hos Putnam som ser sivilt samfunn som et nødvendig sosialt lim for at samfunnet skal fungere. Spesielt i en amerikansk tradisjon er sivilt samfunn blitt sett på som en sfære som sikrer frihet fra staten. En rekke menneskerettighetsgrupper henter inspirasjon herfra.

Vi kan også følge en litt mer europeisk linje fra Hegel via Gramsci til Habermas som ikke bare ser sivilt samfunn som et middel for å sikre frihet fra staten, men også en mulighet til å påvirke staten. World Social Forum står midt i denne tradisjonen.

Begge retningene har derimot det til felles at de tar utgangspunkt i en, primært vestlig og fra opplysningstiden relativt sekulær, idétradison hvor enkeltindivider går inn i det sivile samfunn og former organisasjoner av egen fri vilje i en sfære mellom familie og stat. Det er ikke gitt at kirken passer inn her.

For det første, kirken skiller seg ut ved at den for ikke mange år tilbake sto som en egen pilar likeverdig med stat og familie. Den var altså ikke nødvendigvis en buffer mellom familie og stat, men en institusjon som nærmest inngikk i staten og familien. Noe av dette henger allikevel igjen. Spesielt i Afrika spiller kirken mange steder, om ikke formelt, så iallefall i praksis, enda en slik rolle.

For det andre, kirken er ofte bygd på kollektive identiteter organisert hiearkisk med prester, biskoper, kardinaler osv. Mens sivilt samfunn forutsetter frie individer, representerer kirken mye mer et kollektiv. Hvis menneskers deltakelse i det sivile samfunn er bestemt av en religiøs leder, og dermed ikke er basert på individuelle valg, bryter dette med ideen om et sivilt samfunn slik det er forutsatt i liberal, demokratisk tradisjon.

Problemet blir dermed at, samtidig som at kirken har potensialet til å utfordre eksisterende hierkier, så eksisterer mange av de samme hierkiene, ofte basert på kjønn, alder, rikdom, makt, innad i kirken. Og på grunn av kirkens hiarkiske oppbygning, og den autoriteten dens ledere har, blir det vanskelig å si hvem kirken snakker på vegne av.

Kan vi dermed avskrive kirken fra sivilt samfunn? Ikke nødvendigvis. Å definere sivilt samfunn ut i fra en ide om sekulær individualisme som har blitt utviklet over røykfylte europeiske cafébord fra opplysningstiden og utover vil ekskludere, ikke bare religion, men også stamme, etnisitet og andre kollektive identiteter fra sivilt samfunn.

I praksis betyr det at vi eksluderer de aller fleste som bor i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Det ville være katastrofalt. Kirkene er ofte de som når flest fattige. De er allerede sterkt involvert i kamp for menneskerettigheter og rettferdig fordeling. Deres potensiale til å sikre fattige, ikke bare mat, men også rettigheter og deltakelse er stort.

Det betyr kanskje at vi må legge fra oss våre veldig vestlige briller og trolig akseptere en litt mer romslig definisjon av sivilt samfunn. En definisjon som åpner for at også grupper basert på kollektive identiteter kan spille en rolle i sivilt samfunn.

Men det betyr også at de som ønsker at kirken skal stå på side med de som blir undertrykt, i stedet for de som undertrykker, må være bevisst på de utfordringene det følger med nettopp kirken som organisasjon. Å ta tak kirkens egne maktstrukturer vil dermed være viktig. Møtet EJN organiserte i Botswana kan egentlig sees på som et slags forsøk på noe sånt.

Helgeaktiviterer sørpå

2006-11-27T08:44:00.000+01:00

Så langt har jeg ikke sagt så mye om hva som skjer i Harare sånn til daglig. Derfor kommer det her noen bilder fra helgen: Middag hos finske venner, et danseshow organisert av en kamerat fra Mosambik, en fest med bratwurst og julegløgg hos en tysker, lat formiddag med kaffe, avis og bok i hagen og sist, men ikke minst, grilling med folk fra Streetwise.

Mosambikansk koreografi.

Norsk-amerikansk mangel på koreografi.

Favorittaktivitet søndag morgen.

Streetwise er faktisk et ganske bra prosjekt, dratt i gang av et par nordmenn og zimbabwesere, hvor blant annet tidligere gategutter fra Harare driver en bedrift som produserer og selger noen skikkelig kule papir- og metallprodukter. Vanskelig å forklare akkurat hva de lager, men har du vært på et marked i Zimbabwe så vet du omtrent hva jeg snakker om. Og det er fine ting altså. De håper blant annet å kunne selge til Norge. Så dermed litt reklame her.

Regnbuenasjonen?

2006-11-15T10:57:00.000+01:00

"South Africa is Africa´s best hope. It has by far the continent´s largest and most sophisticated economy. If South Africa prospers, it could pull the rest of the continent in its wake, as Japan did in Asia. If it were to stagnate, or revert to tyranny, it would be as if someone had poured sugar into the continent´s petrol tank. So what are South Africa´s prospects?"

Det er Robert Guest, The Economists tidligere Afrika-redaktør, som stiller spørsmålet i boken boken The Shackled Continent - Africa´s Past, Present and Future.

For de fleste har Sør-Afrika kanskje vært forbundet med det første scenarioet, altså håp.

I løpet av noen få år på begynnelsen av 1990-tallet måtte et av de mest rasistiske samfunnene verden har sett siden Nazi-Tyskland vike for demokrati. Fra å være et samfunn hvor et lite hvitt mindretall styrte over et overveldende stort svart flertall fikk Sør-Afrika i 1994 sin første svarte president.

Nelson Mandela var lederen for motstandskampen, som til tross for sine 27 år på Robben Island, kom ut med et budskap om forsoning. Mandela stilte på landskamp i den gule og grønne supportertrøyen til det nasjonale rugbylaget, et lag som for mange svarte ble sett på som selve symbolet på det raserene boerregimet.

Desmond Tutu ledet Sannhets- og Forsoningskommisjonen hvor tidligere medlemmer av apartheidregimet ble tilbudt amnesti mot at de sto frem og fortalte sannheten om det de har vært med på. Pårørende løp gråtende ut av salen mens de hørte hvordan deres kjære ble torturert og drept, mens tidligere politimenn, sikkerhetsagenter og politikere har gått ut som frie menn.

I forrige uke døde PW Botha. Mannen som ledet apartheidregimet fra 1976 til 1989, mens forfølgelsen av opposisjonelle var på sitt mest brutale, nektet selv å stille foran det han beskrev som Tutus ”sirkus”. Han ble begravet forrige onsdag. Dagen etter viste førstesidene i sør-afrikanske aviser president Thabo Mbeki gi Bothas datter en klem i farens begravelse. Over hele Sør-Afrika flagget offentlige bygninger på halv stang for mannen som populært ble kalt ”krokodillen”.

Alle vet at det kunne vært svært annerledes. Det krever ikke mye kjennskap til brutaliteten i apartheidregimet for å forstå hatet svarte følte, og til dels enda føler, overfor sine hvite undertrykkere. Det hadde ikke vært mer enn menneskelig om de hadde tatt hevn. Sør-Afrika kunne vært i borgerkrig. I stedet skal landet arrangere fotball-VM i 2010.

Så hvorfor skepsisen? For det første, må man spørre hvor forskjellig er det ”nye” Sør-Afrika fra det gamle regimet?

Sør-Afrika blander den ”første” og ”tredje” verden på en måte som man ikke finner noe annet sted i Afrika. Jo da, alle afrikanske land har store mengder fattige som lever side om side med en sinnsyk rik og generelt lite sympatisk elite. Allikevel, Sør-Afrika skiller seg ut ved at eliten ikke fremstår like mye som overklassen slik vi finner den i andre afrikanske land, men heller minner mistenkelig mye på den middelklassen vi selv kjenner fra hjemlige strøk.

Den sør-afrikanske middelklassen ser på reality-TV, går på treningstudio, henger på kaffebar, kjøper take-away på Seven Eleven, prøver ut ulike slankekurer, pusser opp kjøkkenet hvert fjerde år, kjører ungene på trening og gir penger til veldighet. Hun går på yogakurs og leser Anne Holt. Han drømmer om litt større garasje og prøver å lære golf. De er stort sett hvite.

Disse lever side om side med millioner av fattige mennesker som mangler vann og elektrisitet, som bor i bydeler hvor politiet ikke tør å bevege seg inn og hvor helgeaktiviteten for mange er å gå i begravelser til familie, venner og naboer i alderen 20-40 som i følge dødsannonsene ”gikk bort etter lengre tids sykdom”. De er stort sett svarte.

Selvfølgelig, å rive ned forskjellene som ble etablert under apartheid vil ta mer enn tolv år. ANC har brukt mye krefter på å kvotere inn svarte i ledende stillinger, sørge for at firma ledet av svarte får tilgang til kontrakter osv. Allikevel, til syvende og sist vil kvotering være en form for ”målstrek” politikk som jevner ut forskjellene når deltakerne har kommet på oppløpsiden. Det er et virkemiddel, men kun et av mange. Sør-Afrika vil trolig trenge mer ”startstrek”-politikk som sikrer at flest mulig faktisk kan starte løpet med noenlunde like muligheter. Spørsmålet er om ANC kan levere dette.

I et township i utkanten av Cape Town fikk jeg overlevert en løpis som sa at forskjellen på gjennomsnittslønningen til en sjef og en arbeider i Sør-Afrika har økt fra å være 1/50 i 1997 til å være 1/150 i 2006. Altså i løpet av ANCs regjeringstid. Løpisen kom vel og merke fra et par ungdommer på ytterste venstre fløy, men jeg ser ikke bort i fra at statistikken kan være rett.

ANCs politikk de siste årene har bidratt til å gjøre enkelte svarte svært rike. For disse har raske biler, dyre hus med svømmebasseng og boblebad og flyturer på første klasse blitt selve symbolet på at de har overvunnet apartheid. Dette har derimot ikke bidratt til å løfte det store flertallet av svarte sør-afrikanere ut av fattigdom. ANC forblir splittet i synet på den økonomiske politikken. Mens høyresiden i partiet har fått gjennomslag for privatisering og handelsliberalisering, har venstresiden fått holde på omfattende kvoteringsordninger.

Med mangel på en helhetlig velferds- og omfordelingspolitikk kan man spørre hvordan Sør-Afrika vil utvikle seg dersom de sosiale skillene er like store om ti år. Vil toleransen og viljen til forsoning med de hvite være like sterk? Kan konfliktene fra apartheid blusse opp igjen? Vil Mandelas forsoningsbudskap måtte vike for en tøffere politisk linje? Og vil ANC være villig til å gi fra seg makten dersom de på et tidspunkt skulle tape et valg?

Mange har hevdet at Sør-Afrika i dag nærmest er en ettpartistat. ANC styrer på det nasjonale, og på de fleste lokale, plan med overveldende flertall. Kanskje ikke helt ulikt Arbeiderpartiet i norsk etterkrigshistorie vil noen kunne hevde, men sammenligningen holder bare et stykke på vei. Sør-Afrikas historie har etterlatt traumer langt utover det Gerhardsen noensinne måtte forholde seg til. Og dessverre, mennesker som har lidd mye har en lei tendens til å ende opp med å påføre andre den samme lidelsen. Mandela var unntaket. Midtøsten ligger nærmere regelen.

På en lat torsdag ettermiddag på stranden i Durban kan slike dystre tanker virke litt ”far-fetched”, men det er tre saker fra sør-afrikansk politikk det siste året som illustrerer at det ikke er gitt at Sør-Afrika kommer til å utvikle seg i en fredelig og demokratisk retning.

Den første saken er president Mbeki som snart skal pensjonere seg. Han bygger derfor hus til 10 – 20 millioner kroner, på statens regning, uten at dette har skapt noe videre stor debatt innad i ANC. Den som derimot skapte oppstyr var Douglas Gibson, en av lederne i det (relativt hvite) opposisjonspartiet Democratic Alliance (DA). Han stilte opp på byggeplassen med pressen på slep for å sette et kritisk søkelys på pengebruken. Intervjuet sør-afrikanske Sunday Times gjorde med Gibson like etter illustrerer ganske tydelig hva slags utfordringer opposisjonen i Sør-Afrika står overfor:

ST: Can the DA afford to behave as if it were an opposition party in the UK?
DG: You mean, can we afford to act as oppositions do in every democratic country? If we can´t then there is something wrong with our democracy, and with our government. They don´t understand about accountability and openness. They need to learn that.

ST: Doesn´t DA need to learn that because of our history there are certain sensitivities at play in this country?
What is the sensitivity about spending public money? The apartheid government cloaked everything under a shroud of secrecy and security and everybody then had to back off and shut up. Well we´re not going to do that in a democratic South Africa.

Mange sør-afrikanere mener de hvite slapp for billig unna etter apartheid. De bør være takknemlige for at de ikke ble lynsjet. Og det er derfor forventet at de skal trå litt mer forsiktig når de kritiserer ANC. Dette er forståelig, og kanskje også riktig. Spørsmålet her, derimot, er hva som er bra for det sør-afrikanske demokratiet. Makt har som kjent en tends til å korrumpere de edleste menn og kinner og i dag er det politiske partier som DA som kan sikre demokratisk kontroll.

Den andre saken kommer i forlengelsen av nettopp dette. Cape Town er en av Sør-Afrikas mest multikulturelle byer med en god blanding svarte, fargede og hvite. Det er allikevel de to siste gruppene, altså de fargede og hvite, som til sammen utgjør flertallet. En koalisjon av deres partier klarte i det siste valget å sikre at DA nå sitter med ordføreren i Cape Town. Det er den eneste større byen i Sør-Afrika som ikke kontrolleres av ANC.

Det er derfor interessant, og bekymringsfullt, at ANCs første reaksjon var å prøve å bruke sitt flertall i provinsforsamlingen til å endre regelverket slik at slike koalisjoner ikke ville være mulig. Forsøket møtte massiv motstand og ANC måtte til slutt gi opp.

ANC hevder at svarte ikke er tilstrekkelig representert i Cape Town. Argumentet er ikke uten hold. Til tross for et vibrerende multikulturelt miljø, er dette miljøet i stor grad dominert av hvite og fargede, samt en god del innflyttere fra India og den arabiske verden. De svarte føler seg derimot satt på sidelinjen. Og når man henger i de kule områdene i Cape Town, på steder som Long Street, Observatory og Kloof Street, fremstår de svarte litt som statister som ikke helt glir inn. En kollega av meg fra Malawi sier at han i flere butikker i Cape Town blir møtt med spørsmålet: ”Are you sure you´ve come to the right place? The things we sell are rather expensive”.

Til tross for dette oppfatter svært mange ANCs reaksjon som et symptom på noen ikke helt sunne anti-demokratiske tendenser. Forsøket på å ”kuppe” byen har fått flere til å spørre om partiet noensinne vil kunne gi fra seg makten frivillig om de skulle tape i et nasjonalt valg.

Den tredje saken er Jacob Zuma, en tidligere vise-president som for tiden etterforskes for korrupsjon. Tidligere i år ble han også stilt for retten anklaget for å ha voldtatt en hiv-smittet kvinne. Han ble frifunnet, men innrømte i løpet av rettsaken at han hadde hatt ubeskyttet sex med kvinnen vel vitende om at hun var hiv-smittet. I stedet for å bruke kondom, hevdet han at en god dusj etterpå gjorde samme nytten. Han er nå en av de mest sannsynlige kandidatene til å overta ledelsen av ANC – og kanskje også presidentembete.

Zuma er et politisk paradoks. Til tross for at han er en av mennene som har tjent seg rik på ANCs markedsliberale politikk og til tross for hans holdninger til kvinner og HIV og AIDS og andre svært reaksjonere standpunkt, så er det blant venstresiden og ungdommen i ANC han henter sin støtte. I mange av sine uttalelser kommer det frem at han ikke er en spesielt ivrig tilhenger av Sør-Afrikas svært liberale grunnlov. Grunnloven, som med omfattende rettigheter for kvinner og minoritetsgrupper, har blitt sett på som et viktig grunnlag forsoningsprosessen i landet. Zuma signaliserer en tøffere og mer konfrontativ linje. På politiske møter er han kjent for synge ”Give me my machine gun...”.

Til tross for at Tutu har sagt at det beste Zuma kan gjøre for Sør-Afrika er å trekke sitt lederkandidatur, så er han storfavoritt til å bli leder i ANC så lenge han ikke blir dømt i korrupsjonssaken. I townshipet utenfor Cape Town ble det oppsummert på denne måten: ”Folk respekterer Mandela, men de elsker Zuma”.

Støtten til Zuma er kanskje et uttrykk for frustrasjonen mange svarte sør-afrikanere føler over manglende økonomisk fremgang. Det er derimot noe uklart, for å si det mildt, hva denne mannen har tenkt å gjøre for å redusere de sosiale forskjellene som preger landet.

Dette er noen saker som gjør at Sør-Afrika 12 år etter at Mandela kom til makten ikke bare gir grunn til håp. Kan vi risikere en utvikling hvor mangel på reell fordelingspolitikk blir kompensert for med tøffere politisk retorikk? Et samfunn hvor frustrasjon fra de fattige blir møtt med lettvint populisme fra et mer maktarrogant ANC?

Ikke vet jeg. Sør-Afrika står for meg stadig som et eksempel på hva mennesker kan få til av forandring og forsoning. Utfordringen landet nå står overfor synes jeg ble oppsummert ganske godt på t-skjorten til en hvit uteligger på stranden i Durban:

People shall share in the country´s wealth

Å få dette til vil være en stor utfordring. For ANC-politikere som har vent seg til paraplydrinker, svømmebassenger og dyre biler kan det være mye lettere å mobilisere støtte ved å spille på gammelt rasehat. Det er en velkjent strategi, men om den brukes i Sør-Afrika vil en hel verden være skuffet.

Søndagstur på Table Mountain

2006-11-06T18:25:00.000+01:00

Wolfie danser mot malaria

2006-11-01T18:05:00.000+01:00

Når man er her i Afrika er det godt å se at alle gode krefter trår til for å hjelpe med problemene det slites med her. De siste ukene har de fleste afrikanere med tilgang til et eller annet medie fått med seg at Madonna nå gjør det hun kan for å hjelpe, om ikke annet, så iallefall en afrikaner. Og nå slenger også Paul Wolfowitz, presidenten i Verdensbanken, seg på med sitt mer kunstneriske bidrag i kampen mot malaria. Det står ikke på viljen iallefall.

Cafe latte i Cape Town

2006-10-30T19:17:00.000+01:00

Cape Town er plassert mellom 150 km hvite strender og det tusen meter høye Table Mountain. Med et pulserende uteliv, et habilt surfemiljø, hippe cafeer, kinoer som viser smale europeiske kunstfilmer og Sør Afrikas mest multikulturelle befolkning er Cape Town ikke helt som andre afrikanske byer. Der Harare er Nescafe, så er Cape Town cafe latte.

I tre uker er jeg hyret ut til Economic Justice Network (EJN) her byen. Og jeg skal tilbake å jobbe her til våren også. Kontoret ligger midt i sentrum, like ved parlamentet, ved foten av Table Mountain, noen steinkast fra havnen og en kort båttur fra Robben Island. I mange år var dette kontoret basen til Desmond Tutu. Nå sitter altså jeg her.

New York har East Village, London har Angel, Oslo har Grunerløkka, Bergen har Skostredet og Cape Town har Long Street. Og det er her jeg bor. Vel og merke i et katolsk gjestehus, men midt mellom kaffebarer som serverer "machiatto to go", butikker som selger dyre t-skjorter og en hel masse "creative businesses".

Deler av Cape Town kan lett gi deg folelsen av du like gjerne kunne
vært i New York eller London. Men selv i en by som ofte beskrives som det snille alternativet til sin mer brutale storebror Johannesburg, så skal man ikke skrape dypt for å se de dype sosiale skillene som preger det "nye" Sør Afrika. Et par unge menn med stokker og piggtråd som prøvde å stanse meg utenfor busstasjonen var en påminnelse om spenningene i dette samfunnet. Og ut i fra det jeg har sett av townshipene, hvor tross alt de fleste bor, er det ikke overdrevent mye "machiatto to go" å finne der.

Cape Town kan til tider også gi en følelse av å være i Oslo eller Bergen. Ikke fordi likheten er så påtagelig, men mest fordi man fort ramler over mange av de samme folka her som man ellers er vant til finne på Den Gode Cafe i Oslo eller på Cafe Opera i Bergen. Dette kommer, som dere ser, frem på en del av disse bildene.

Det ene bildet er fra en biltur med Silje til Cape of Good Hope hvor det Indiske hav og Atlanterhavet møtes, etterfulgt av lat ettermiddag på badestrand i Simons Town (ja det går mot sommer her sørpå).

Av andre kjente jeg har støtt på finner vi Anne Brit, Siri og Skjalg. Her er et bilde fra en tur vi hadde til en fiskelandsby like ved Muizenburg, hvor et par hvaler drev forbi mens vi var der.

Også i Sør-Afrika er braai en stor ting, og i Cape Town, som er kjent for sine bergenske værforhold, har man perfeksjonert kunsten å grille innendørs. Her kan man for eksempel se min sjef i EJN vise sine grillferdigheter for mine sultne kollegaer.

It takes two to tango

2006-10-23T09:09:00.000+02:00

De er forbundet med korrupsjon, uansvarlige lån til tvilsomme prosjekter og regimer, de står for 40 prosent av all gjeld som fattige land skylder og de heter hverken Verdensbanken eller IMF.

Eksportkreditterselskaper har lenge vært et fokus for miljøvernere som har sett hvordan prosjekter finansiert med såkalte eksportkreditter har bidratt til miljøødeleggelser i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Men deres virksomhet har vel så store konsekvenser for fattigdom, gjeld og korrupsjon. Deres rolle i Afrika var tema for et seminar vi arrangerte i Yaounde, Kamerun forrige uke. I likhet med Nigeria, Zambia, DR Kongo og Gabon er mesteparten av landets gjeld et resultat av eksportkreditter. Konsekvensene møter deg allerede i det du går gjennom flyplassen.

Kort fortalt handler eksportkreditter om at industrialiserte land støtter egne eksportfirma med lån for å fremme eksport av varer til utviklingsland. Eksportkredittselskapene er ofte av et slags halv-statlig format og sørger for at staten, det vil si skattebetalerne, garanterer for investeringene. Ideen er at disse garantiene skal gjøre det mulig for firma å investere i utviklingsland hvor den økonomiske og politiske risikoen ellers hadde gjort at de hadde holdt seg unna. Få eksportkredittselskaper prøver å legge skjul på at dette handler om å fremme sitt eget lands interesser i konkuranse med andre land. Argumentet for at de er bra for utvikling er at de bidrar til "foreign direct investment" i land som ikke får mye av denslags, i en tid hvor bistandsprosenten synker i reelle tall og handelsbarrirene i nord ikke ser ut til å forsvinne med det første.

Dette er, som du sikkert aner, ikke hele historien. Når statene i nord garanterer for investeringene så gjør de dette med en garanti fra mottakerlandet om at hvis investeringen går i vasken så vil staten i mottakerlandet overta forpliktelsene - det vil si gjelden. I bunn og grunn vil dette si at det er de fattige landene, og innbyggerne i disse, som bærer praktisk talt all risikoen uansett hvor godt eller dårlig planlagt en investering måtte være. Det sikrer investeringer ja, men til hva og til hvilken pris?

Den norske skipseksportkampanjen på 1970-tallet er et eksempel på hva eksportkreditter fører til i praksis. Norske verft ble reddet ved at regjeringer i fattige land garanterte for lånefinansierte båter fra Norge. Resultatet var en gjeldsbyrde de satt igjen med i over nesten 30 år. I internasjonal sammenheng er det norske eksemplet dessverre kun ett av mange, og ofte mye verre, prosjekter.

AFRODAD har nylig gjort studier på eksportkreditter i Nigeria, Kamerun og Zambia. De bekrefter stort sett vår mistanke om at store deler av garantiene har blitt gitt til prosjekter som hadde liten eller ingen produktivitet eller nytte, som var dårlig planlagt, som var assosiert med stor grad av korrupsjon, som ofte tok lite hensyn til lokalsamfunn og miljø, og som har ført disse landene inn i en dyp gjeldskrise.

Det er også interessant at i alle tre landene gikk over 50 prosent av investeringene til det vi kaller "general services and consumption". De fleste vet fra privat erfaring at lån til utdanning, hus og bil kan være fornuftige investeringer som gir deg god jobb, tak over hodet, og transport til og fra jobben som skal sikre at du betaler lånet tilbaket. Annonser for firma med postboks addresser som tilbyr lån på opptil 100.000 kroner uten sikkerhet, påfallende ofte like oppunder jul, er gjerne sett på som mer tvilsomt.

Mer eller mindre gjelder det samme prinsippet for et land. Investeringer i infrastruktur, skoler, sykehus, næringsutvikling osv kan finansieres med lån dersom lønnsomhet og produktivitet vurderes på forhånd og ikke alt for mye penger forsvinner i korrupsjon. "General services and consumption" i fattige land innebærer derimot stort sett en subsidiering av eliten, og middelklassens, forbruk av vestlige luksusprodukter. I Kamerun fant vi at den største enkeltposten som eksportgarantier var blitt brukt til var import av franske viner... Det krever ikke mer enn en kort rundtur i Yaounde for å skjønne at det ikke er mannen i gaten som sikler etter Bourdaux.

Importen av slike relativt unødvendige produkter bidrar til å svekke handelsbalansen, garantiene som følger med øker gjeldsbyrden, men eliten tjener på det i form av et liv som ligner litt mer på det de ser i TV-serier som OC og Laguna Beach. Og det er ikke å komme forbi at eksportkreditter hadde neppe spilt den skadelige rollen de gjør hadde det ikke vært for en elite som ikke bryr seg stort om at det er de fattige som betaler regningen.

På mange måter viser eksportkreditter noe av tragedien som rammer fattige afrikanere. De må bære risikoen for uansvarlige utenlandske selskaper og profittsøkende vestlige regjeringer, samtidig som de sviktes av sine egne ledere. Og her kommer flyplassen i Yaounde inn i bilde. Den er ikke stort å se på fra utsiden og ganske tom på innsiden. Til tross for at den aldri har blitt ferdigstilt har den kostet Kamerun over 200 millioner dollar, den er finanisert gjennom eksportkreditter og det krever ikke mye hoderegning for å skjønne at en god del av pengene har forsvunnet i noens lommer.

I kjølvannet av gjeldslette gjennom HIPC og MDRI opplever flere afrikanske land nå en økt kredittverdighet og til en viss grad en mer bærekraftig gjeldsbyrde. Dette har økt flere lands mulighet til å bekjempe fattigdom, men det har også gjort at eksportkredittselskapene nå tilbyr nye lån. Og for mange afrikanske ledere kan det være en fristelse for vanskelig å motstå.

Dyrene i Afrika

2006-10-04T09:01:00.000+02:00

Egentlig skulle jeg vel ha skrevet om utviklingsminister Erik Solheims historiske avgjørelse mandag 2. oktober om å slette all gjeld som Ecuador, Peru, Jamaica, Egypt og Sierra Leone skylder Norge etter den såkalte Skipseksportkampanjen med begrunnelse om at tiltaket var "uheldig utviklingspolitikk". Jeg kunne skrevet om at gjeldsletten, men også anerkjennelsen av Norges medansvar, er noe SLUG, Kirkens Nødhjelp og Changemaker har jobbet for i over ti år. Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om hvor viktig dette vil være for arbeidet med illegitim gjeld og kreditoransvar internasjonalt, for så å peke på viktigheten regjeringens avgjørelse må følges opp. Men det skal jeg altså ikke. Istedet skal jeg skrive om elefanter, giraffer og landeveiskjøring i Zimbabwe.

Det har hele tiden vært noe som ikke har stemt her i Afrika. I løpet av mine første tre måneder har jeg ikke sett en elefant eller en giraff eller noen av de andre dyrene man regner med å støte på her omkring. Noen vil kanskje innvende at dette skyldes at jeg knapt nok har vært utenfor Harare. De om det. Poenget er at jeg de siste ukene har jeg gjort det jeg kan for å rette opp i dette. Eller for å være mer presis, vi har prøvd å rette opp i dette. For jeg har ikke vært alene. Neida. Bergit har vært her. Hun er kjæresten min. Og hun er veldig søt og grei. Sammen har vi lagt bak oss et par tusen kilometer asfalt, vært på safari, sett Victoria Falls og svippet en tur innom Zambia.

Å reise rundt i dette landet er i seg selv en spesiell opplevelse. Først og fremst krever det store mengder medbrakt bensin. Derfor betyr at reising forutsetter en del planlegging. Men når man først har lagt seg ut på landeveien går det ganske greit. Med bensinpriser ikke helt ulik de der hjemme er det få som har råd til å legge ut på langtur og til tider har man veien for seg selv mil etter mil. Den ene gangen vi ble veivet inn til siden av en politimann viste det seg at han egentlig bare var ute etter haik. Noe han også fikk.

Zimbabwe er et vakkert land. Turen vår gikk først til Bulawayo. En herlig by 450 kilometer sørvest for Harare. Byen er faktisk landets nest største, men med masse palmer, brede gater og mye gammel koloniarkitektur får man alt annet enn storbyfølelse.

Derfra bar det noen hundre kilometer vestover til nasjonalparken Hwange. Vi bodde vel i noe som ble beskrevet som telt, men med innlagt vann, bad, fine møbler og et badekar på verandaen var nok teltbeskrivelsen en grov underdrivelse. Friluftsliv på savannen har også en tendens til å komme med tre-retters middager. Allikevel, vi lå midt ute i nasjonalparken og betjeningen skrøt voldsomt av en leopard, noen løver og et og annet nesehorn som pleide å tusle rundt teltduken. Selv fikk vi bare noen villsvin på besøk.

Ute på tur traff vi derimot flere av disse dyrene det er så mye snakk om: Elefanter, giraffer, bøfler, sebra, struts og en lat krokodille. Masse løvespor, lite løve. Safari med bil er ok, men safari til fots er bedre. Sammen med Andy, en hyggelig og dyktig fyr som minnet litt om Crocodile Dundee, travet vi rundt omkring. Å rusle inn på en elefant som tar seg et skikkelig gjørmebad eller å snike seg inn foran flere hundre bøfler er ganske kult. For ikke å snakke om å lete etter løvespor. Om kveldene satt vi rundt leirbålet mens store elefantflokker trakk mot vannhullet like ved. Det er noe med stillheten og roen på sånne steder. Må innrømme det.

Noen hundre kilometer videre og vi var i Victoria Falls. Her er det snakk om mye vann i fritt fall. Selv Vøringsfossen blekner litt. Man kommer allikevel ikke unna at byen Victoria Falls er en noe underlig opplevelse. Det er litt rart å se så mange mennesker gå rundt i fullt kaki-utstyr, tilsynelatende helt uten et snev av ironi. Det er også litt rart å se turister høre fremføringer av "In the jungle" i den overbevisning om at de får et dypt og genuint innblikk i afrikansk sangkultur. Kort sagt, det fins mange gode kandidater til en Larson-stripe på et sted som dette. Vinneren ble trolig vår medpassasjer som, ikledd kaki og solhatt i det vi krysset broen inn til Zambia, lente seg mot sjåføren vår og sa "Excuse me, which country are we driving into? You see, I´m Australian and I don´t have a clue".

Til tross for de litt rare følelsene sånne turiststeder gir for de av oss som er overbevist om at vi selv ikke er turister, en rolig ettermiddag ved Victoria Falls er en opplevelse som kan anbefales. Spesielt sammen med en sjarmerende jente.

For de med mindre interesse for dyrene i Afrika og mer interesse for regjeringens beslutning om å slette gjelden etter Skipseksportkampanjen, anbefaler jeg denne linken for en dypere analyse: http://www.eurodad.org/articles/default.aspx?id=737

Noen litt blodige dager i Kinshasa

2006-08-30T09:35:00.000+02:00

En lørdag for to år siden hyret jeg, Malcolm fra Sør-Afrika og Mok fra Kongo en drosje for å ta det vi kalte "the White Elephants tour of Kinshasa". Ikke så langt fra presidentpalasset kastet sjåføren vår bilen ut til siden. Mot oss kom en kortesje av Mercedeser omgitt av militærjeeper og femti-seksti soldater. Da Malcolm begynte å dra frem digitalkameraet, kastet Mok seg over han. Frykten vi så i øynene til Mok, en mann som ellers ikke synes å skremmes av særlig mye, er kanskje det jeg husker best fra den episoden. For en som er vant til å ramle over morgentrøtte statsråder i kaffekø på Seven-Eleven sa den frykten noe om kongolesisk, og kanskje også afrikansk, politikk. Mannen bak de sotede vinduene var president Joseph Kabila.

Da jeg søndag for halvannen uke siden fløy innover Kongofloden lå dette minnet enda litt i bakhodet. Det var tre uker siden landets første frie valg på over 40 år. Det var flere tusen kandidater til parlamentet. Det var et par og tredve presidentkandidater. 17.000 FN-soldater (MONUC) og 1400 soldater fra EU har overvåket valget i et land på størrelse med Vest-Europa. Internasjonale observatører beskrev valget som rettferdig og situasjonen i landet har siden blitt beskrevet som stabil. Valgresultatet skulle offentligjøres noen timer etter at jeg ankom Kinshasa. De fleste regnet med at Kabila ville få flest stemmer, men neppe nok til å vinne første valgrunde. Han ville trolig måtte møte hovedutfordreren og vise-president Jean Pierre Bemba i en ny valgrunde i oktober.

"Afrika er formet som en pistol og Kongo er avtrekkeren". Dette har vært refrenget fra afrikankse journalister de siste ukene. Bildet forklarer noe av den store internasjonale interessen for dette valget. Kongo ansees for å være nøkkelen til stabilitet i det sentrale Afrika. Landet har i de siste årene vært senter for en krig som har involvert Rwanda, Burundi, Tanzania, Uganda m.fl. Med sine enorme naturressurser, og ikke minst diamanter, har mange land, og internasjonale selskaper, prøvd å utnytte ustabiliteten til egen vinning. 3 millioner mennesker har blitt drept, ofte på så brutale måter at detaljene ikke er noe du vil høre. I 2002 ble det forhandlet frem en fredsavtale i Sør-Afrika. Resultatet var at de ulike krigsherrene, deriblant Bemba, fikk plass i en overgansregjering ledet av Kabila. Sør-Afrikas president Thabo Mbeki spanderte nye Mercedeser på alle sammen, men regjeringskollegiet har, ikke overraskende, hatt sine spenninger. En viktig del av denne prosessen har vært gjennomføringen av Kongos første frie valg på over 40 år. Til nå har det internasjonale samfunnet investert over en milliard dollar i dette valget. En ny valgrunde vil kreve ytterligere støtte.

Kinshasa er en by som gir begrep som "post-konfliktland" et ansikt. Kaotisk og nedslitt. Overbefolket på grunn av flyktninger fra krigen i øst. Manglende infrastruktur. Søppel som flyter i hovedgaten. Dagen før hadde jeg travet rundt i Sør-Afrikanske butikker som solgte Anne Holt, Karin Fossum og Leif Ove Andsnes. Jeg hadde drukket kaffe som, ja, smakte kaffe. Og på en av de større radiostasjonene i Johannesburg var det "A-ha-weekend". Kinshasa var, mildt sagt, annerledes. Dagen før hadde FN stengt flere radiostasjoner som forkynte hat-budskap mot politiske motstandere. En radiostasjon hadde blitt stengt fordi den oppfordret folk til å "ta de hvite".

Vertskapet mitt sa de skulle fikse hotel. Det gjorde de forsåvidt også. Men da jeg satt i resepsjonen med en øldrikkende innehaver ante det meg at hotel kanskje hadde vært en litt optimistisk beskrivelse. Et uvasket rom uten shampo eller noe som kan ligne på såpe, uten sengetøy og uten myggnetting bidro ikke til å endre inntrykket. Forsiktig prøvde jeg å hinte litt ved å spørre folka som hadde booket stedet om sikkerhet og sånt. De svarte at de ikke så noe problem. Dessuten var det et veldig trygt område med FN, valgkomisjonen og noen av de sentrale regjeringsbygningene like rundt hjørnet. Jeg spurte om dette nødvendigvis var en fordel, men møtte liten forståelse. Generelt følte jeg meg som en litt utakknemlig, bortskjemt europeer. Det ville trolig ha blitt oppfattet som ganske uhøflig om jeg ba de skaffe et nytt hotel. Jeg spurte om situasjonen på noe tidspunkt kunne utvikle seg slik at jeg måtte komme meg ut av landet. De så på meg, lo litt og forsikret meg om at det var utenkelig. To dager etterpå sendte de meg en melding med telefonnummeret til MONUC i et desperat forsøk på å få noen blå hjelmer og en tanks til å få meg ut av den bygningen..

Med dette som base skulle jeg de neste to ukene
ha gjort en studie på låneopptaksprosesser i Kongo. På mange måter kan dette sees på som en test på hvor ansvarlige offentlige institusjoner er, både overfor hverandre og i forhold til parlament og sivilt samfunn. Kort sagt, hvor lett eller vanskelig er det for landets ledere å ta opp lån på vegne av befolkningen? Hva er beslutningsprosedyrene? Hvem er ansvarlige for revisjon? Oppfyller Kongo internasjonal "best practice" for låneopptak og gjeldshåndtering? Alle vet at dette ikke var tilfelle under Mobutu Sese Seko, mannen som ga opphav til styringsmodellen "kleptokrati". Men hva med overgangsregjeringen til Kabila? Jeg hadde allerede avtaler med sentalbanken, finansdepartementet, Verdensbanken, IMF, lederen for finanskomiteen i parlamentet og en hel bunke med representanter for sivilt samfunn for å grave i dette her. Tilsynelatende var det ingen av disse som ventet noe særlig bråk i dagene etter at valgresultatet skulle offentliggjøres.

I 1482 seilte portugiseren Diogo Cao langs den vest-afrikanske kysten. Han hadde beveget seg lenger sør enn noen europeere noensinne før hadde våget. Han hadde allerede passert det som i følge datidens vitenskap og teologi het "Sea of darkness", et sted hvor vannet kokte og djevelen lå og ventet i bølgene ( i dag kjent som havområde sør for Kanariøyene...), han hadde også passert det enda mer fryktede "Sea of Obscurity" lenger sør. På et tidspunkt oppdaget Cao, som enda befant seg over 200 km fra land, at vannet ble brunt. Han la kursen mot kilden og fant en elvemunning så stor at man knapt kunne se fra den ene siden til den andre. Slik ble Kongofloden "oppdaget".

Men ikke før Henry M. Stanley i årene rundt 1875 klarte å ta seg fra Zanzibar i øst gjennom kontinentet og ned Kongofloden, godt hjulpet av kuler og krutt, ble elvens kilde kartlagt. Siden da har den vært vitne til begivenheter som gjorde at Kongo fikk plass i Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie". Landet har blitt plyndret fra europere i vest og fra arabiske slavehandlere i øst. Under Berlin-konferansen i 1884 og 1885 klarte belgiske kong Leopold, etter å ha lagt frem sine idealistiske og kristne intensjoner om å hjelpe de stakkers afrikanerne, å få "Congo Free State" anerkjent som sin private eiendom - en eiendom 80 ganger større enn Belgia. 8 millioner kongolesere ble drept under Leopolds regime. Selv besøkte han aldri landet.

Joseph Conrad ga landet merkelappen som siden har festet seg da han etter en reise opp Kongofloden skrev romanen "Heart of Darkness". Francis Ford Coppola fortalte historien på film, vel og merke i en annen tid, på et annet kontinent og i en annen krig, da han lagde "Apocalypse Now". Marlows reise oppover elven mot Mr Kurtz har blitt en legende. Mens mange litteraturvitere har prøvd å gi en Freudiansk tolkning av unge Conrads beretning, mener Adam Hochschild at historien ligger mye nærmere virkeligheten. Den virkelige Kurtz kan, i følge Hochschild, ha vært den belgiske Force Publique offiseren Leon Rom - en mann som pyntet handelstasjonen sin langt oppe i elven med de innfødtes hodeskaller. Robert B. Edgerton peker på britiske Major Edmund Barttelot og James Sligo Jameson som to andre kandidater, begge tok del i Stanleys ekspedisjoner. Barttelot lot undersåtte piskes til døde. Jameson skal ha kjøpt en ung slavejente og gitt henne som føde til en lokal stamme for å "tilfredstille sin intellektuelle interesse for kannibalisme". Uansett hvor Conrads inspirasjon kom fra, Kurtz har blitt stående som et symbol på den hvite mann i Kongo - og i Afrika: "Conrad´s white men go about their rape of the continent in the belief they are uplifting the natives, bringing civilization, serving the "noble cause" (Hochschild 1999:147).

Den nigerianske forfatteren Chinua Achebe har kritisert Conrad og hevdet at Viktoriatidens rasisme er underliggende i "Heart of Darkness". Det er Afrikas mørke som gjør siviliserte hvite menn til mordere. Det er Afrika som skaper Mr Kurtz... Uansett, mørket som Conrad skrev om synes å ha fulgt Kongo siden. Uavhengigheten i 1960 representerte et glimt av håp, men Patrice Lumumba, den til nå eneste demokratisk valgte lederen i Kongo, kom raskt på kant med Vesten. Under seremonien hvor belgiske kong Baudoin erklærte Kongo uavhengig, svarte statsminister Lumumba med å anklage Baudoin for å ha ledet "a regime of injustice, suppression, and exploitation". Kort tid etter, i et kupp støttet av CIA, kom den unge generalen Mobutu Sese Seko til makten. Lumumba ble banket opp på offentlig TV av Mobutus soldater, drept, partert og deretter lagt i syre av et par belgiske politimenn. Che Guevera og et par hundre cubanere prøvde å blande seg inn en liten stund, men til liten nytte. Eneste minnet som i dag står igjen etter Lumumba er en statue man ser på vei inn fra flyplassen.

Mobutu, som hevdet han hentet inspirasjon fra Churchill, De Gaulle og Machiavelli, styrte Kongo, som han omdøpte til Zaire, med jernhånd frem til 1997. I skolene ble katolisismen byttet ut med mobutisme. Han fløy frisører daglig inn fra New York til seg selv og konen Marie Antoinette (...), han insisterte på å drikke grand cru fra 1930 til lunch hver dag, bygde en landingsplass for Concorde i fødelandsbyen, mens han fengslet, torturerte og drepte enhver form for opposisjon. Samtidig ga IMF han de største lånene noensinne gitt til et land i Afrika og så sent som i 1989 uttalte daværende president George Bush: "Zaire is among America´s oldest friends - and its president - President Mobutu - one of our most valued friends" (Edgerton 2002:218).

På 17. mai 1997 ble Mobutu felt av Laurent Kabila, en tidligere bordelleier fra Tanzania som med støtte fra Uganda hadde ledet en opprørshær mot Mobutu - et opprør som skal ha drept over 100.000 mennesker før Kabila nådde Kinshasa. Mobutu hadde allerede flyktet fra landet og døde like etterpå av prostatakreft i Marokko. Som president signerte Kabila dødsdommer i fylla, han kom på kant med alle utenlandske aktører og til slutt ble han drept av sine egne soldater. Like etter ble hans sønn, den da 28 år gamle Joseph Kabila utnevnt som statsoverhode. Den yngre Kabila valgte raskt å normalisere forholdet til det internasjonale samfunnet, signerte en fredsavtale hans far hadde forkastet og har ledet overgangsregjeringen siden. I motsetning til sine forgjengere beskrives Kabila den yngre som en måteholden mann, men menneskerettighetsgrupper har også anklaget han for ikke å respektere opposisjonen tilstrekkelig.

Kabila overtok et land som sitter på enorme rikdommer, men hvor 80% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. 20% av befolkningen er ifølge IMF avhengig av gruvedrift. Arbeiderne, med sine familier, tjener i gjennomsnitt under en dollar om dagen. I Botswana står gruvedrift for 22% av landets BNP. Til tross for at Kongo har minst like store naturressurser står gruvedriften kun for 0,24% av BNP. Hvis transisjonsprosessen gjennomføres etter planen vil Kongo nå "completion point" i Verdensbankens og IMFs Heavily Indebted Poor Countries Initiative (HIPC). Det vil bety 5 milliarder dollar i gjeldslette. IMF krever derimot at den årlige gjeldsbetjeningen øker fra 10% til 15% av BNP. Dette i et land som bruker 3,6% av BNP på offentlige lønninger, herunder lærere, sykepleiere osv. Det er i et land hvor AIDS-statistikken er deprimerende lesning.

Kabilas politiske støtte kommer mye fra at han i østlige deler av landet har fått mye av æren for fredsavtalen. I vest, og spesielt i Kinshasa, er flertallet derimot misfornøyd. De har ikke opplevd mye økonomisk fremgang. En faktor som ikke spiller en ubetydelig rolle er Kabilas språk. Han snakker engelsk og swahili flytende, men snakker fransk med aksent. Dette bygger stadig opp under mistanker i Kinshasa om at lojaliteten hans ligger mot stammene i øst

Det var dette som var bakteppe da valgkommisjonen søndag for halvannen uke siden skulle lansere valgresultatet. Som ventet fikk Kabila 45%, Bemba fikk 20% og det blir omvalg i oktober, men allerede før resultatet ble offentligjort hørtes det skyting rundt Bembas TV-stasjon. Noen sier det var et varselskudd fra Bembas soldater mot noen kriminelle, noen mener Kabilas soldater provoserte det frem. Uansett, kort tid etter befant begge gruppene, samt en del kriminelle bander seg i kamper mot hverandre. Sistnevnte blir blant kongoleserne kun refert til som "de som røyker mariuana". Mandag morgen holdt hele Kinshasa seg inne. I sentrum jaktet ulike militære grupper på hverandre. På ettermiddagen dro Kabilas styrker til Bembas hus for avvæpne hans soldater. De kjørte inn med maskingevær og seks tanks. Det de ikke visste var at 15 utenlandske ambassadører og FN-sjefen i Kinshasa befant seg i huset. Kort tid etter måtte MONUC settes inn for å redde disse ut. Skytingen forsatte utover ettermiddagen og kvelden.

Min litt dårlige magefølelse fra søndagen syntes etterhvert å bli bekreftet. Hotellet mitt, eller hva det nå kunne kalles, befant seg midt i krigsonen. Mens maskingeværene og kanonene dundret rundt prøvde jeg å lese "the Economist" og få i meg noe middag, men det var ikke helt lett. Ungutten som satt ved porten med en maskinpistol så ikke ut til å være noen stabil buffer dersom kampene skulle intensiveres.

Spredte kamper forsatte utover natten i Kinshasa. På tirsdag ble det meldt om skyting mellom MONUC og Kabilas styrker ute ved flyplassen. I sentrum kjempet Kabilas styrker, Bembas styrker og gutta høye på dop ennå mot hverandre. Senere på ettermiddagen tok Kabilas styrker kontroll over flyplassen. Tirsdag ettermiddag kunne ingen si om konflikten ville roe seg ned eller akslerere. EU sendte inn forsterkninger fra Europa. På dette tidspunktet kunne ingen bevege seg rundt i Kinshasa uten pansret kjøretøy og militær eskorte. Diplomatskilter hadde ingen verdi. MONUC kunne bare hente ut utlendinger som var under direkte angrep.

Det gikk mot tredje natten tilbragt med Harukumi-noveller, trøtt pommes fritt og forsøk på å drepe mygg som eneste fysiske aktivet. TVen tok, i beste fall, kun inn to lokale TV-kanaler. I et, til en viss grad forståelig, forsøk på å holde roen viste statlig TV kun kvinnefotball, basket og en fransk dubbet versjon av "Fresh Prince i Bel Air". Ikke det at internasjonale kanaler hadde gjort meg noe klokere på situasjonen. På en uke hvor FN-styrken i Libanon opptok Sikkerhetsrådet og hvor Paramount Pictures sparket Tom Cruise skulle det uansett mye til for at litt afrikansk valguro skulle få noen stor nyhetsdekning.

Helt alene var jeg allikevel ikke. Kirkens Nødhjelp i Oslo, Pretoria og Nairobi var stadig på telefonen. Det samme var de norske ambassadene i Luanda og Harare, den svenske ambassaden i Kinshasa, biskop Milenge fra Kirkerådet i Kongo (Kirkens Nødhjelps kontakt i Kinshasa), sikkerhetsansvarlig i MONUC, NRK Dagsnytt, NTB, mine kollegaer i AFRODAD, vertsorganisasjonen i Kongo, venner og min søte kjæreste. Etterhvert utviklet det seg også et slags felleskap mellom meg og betjeningen, som til tross for at de de drev et shabby hotel, var ganske hyggelige. Jeg stutret i vei på fransk og de gravde frem pulverkaffe, introduserte meg til lokal musikk og prøvde å forklare meg situasjonen i Kinshasa ( ofte litt sånn "la situation dans la ville .. les fractions militaires .. bang, bang, bang... vous ne partez pas d´ici..", etterfulgt av noen håndbevegelser for å illustrere).

Onsdag morgen var byen roligere. FN hadde i løpet av natten klart å presse Kabila og Bemba til å signere en fredsavtale og trekke styrkene sine tilbake. Etterhvert begynte jeg å høre lyden av biler, og for første gang på tre døgn så jeg folk bevege seg i gatene. Utover onsdagen begynte folk å gå tilbake til jobb. Ser vi bort i fra de utskutte bygningene, FN-tanks i hvert gatekryss, og en 25-30 lik som lå strødd oppover hovedgaten, begynte situasjonen å ligne normal. Selv ble jeg onsdag formiddag flyttet til Grand Hotel, et femstjerners tilholdsted for diplomater og FN-observatører i Kinshasa beskyttet av regjeringsoldater døgnet rundt. Det er et sted hvor man kan spise hummer og drikke champagne til Kinshasa faller og hvor fløtebaladene fra hotelbaren legger en viss demper på eventuelt bråk fra maskingevær, helikoptre og tanks. Ok, det ga litt assosiasjoner til filmen "Hotel Rwanda", men allikevel, jeg følte det var et tryggere, om enn noe surrealistisk, sted å være.

På torsdag meldte CNN om "relative calm restored in Kinshasa" og flyplassen ble åpnet. Allikevel, da jeg kjørte rundt i byen minnet soldater på hvert gatehjørnet om en skjør fred. FN-soldatene beholdt hjelmene på. Kabilas og Bembas soldater kontrollerte ulike deler av byen. Journalistene brukte beskrivelser som "fragile calm" og "uneasy truce". Torsdag kveld stakk min gamle kamerat Mok innom. Han kunne ikke spå hvordan ting ville utvikle seg i tiden fremover. Endelige resultater for andre valgomgang er ventet i november. Hva som vil skje før og etter det er ikke godt å si.

Fredag klarte jeg å komme meg på et fly til Johannesburg. På vei ut til flyplassen så jeg at noen hadde lagt blomster ved statuen av Lumumba. Det siste jeg så av Kinshasa var tanksene som passet på rullebanen, tyske soldater som kjørte mellom flyene med maskingevær, Kongofloden som drev forbi. Ved siden av meg satt en journalist fra Frankfurter Allgemeine. Han hadde tilbrakt tre måneder i Kongo. Han innrømte at den eneste grunnen for at en av Tysklands største aviser dekker dette valget er at tyske soldater utgjør en stor del av EU-styrken. Som meg hadde han sittet inne på et hotelrom med skyting i kvartalene rundt. Han beskriver de siste dagene som en stor skuffelse, men ikke så ovveraskende. Han mener det internasjonale samfunnet kaster penger ut av vinduet i Kongo.

For en utenforstående kan det virke litt rart at en president som har fått flertallet av stemmene velger å bruke soldater når det strategisk virker mer fornuftig å bygge allianser med enkelte deler av opposisjonen for å sikre en endelig seier. På samme måte kan det virke rart at en kandidat som Bemba ikke bruker kreftene sine på å samle motstanden mot Kabila til egen vinning. Det burde enda være rasjonelt for begge to å fortsette den demokratiske prosessen til neste valgomgang. For Kabila må det jo være direkte skadelig å fremstå som han prøver å kuppe valgseieren for tidlig, tenkte jeg. Men så kan det være sider ved kongolesisk politikk jeg ikke forstår veldig godt.

En kollega av meg i AFRODAD mener at FN har satt grensen for å vinne første valgomgang for høyt. Ved å legge opp til to valgomganger skapes det et langvarig maktvakum i Kinshasa. I mange andre land har flere valgrunder bidratt til å fremme "politics of compromise", men det kan være vanskelig for en sittende president, med et stort flertall i ryggen, å akseptere en ny valgrunde i en politisk kultur hvor den form for ydmykhet fra en leder ( eller fra en mann? ) sees på som en svakhet. Også Bemba kan ha hatt et behov for å vise baller for å markere at han enda er med i spillet.

Kanskje var det bare at situasjonen var så spent, og de ulike fraksjonene så redd for hva den andre siden kunne finne på og kommandolinjene så uklare, at et par misforståelser var nok til å utløse en tre dagers konflikt. Det er ennå uklart i hvilken grad Kabila og Bemba selv kontrollerte det som skjedde.

Uansett synes det som at troen på at soldater og krigsherrer skal "habitueres" inn i demokratiske verdier i et land hvor det ikke fins noen tradisjon for denslags kan ha vært noe optimistisk. Ser man på valgoppmøte og på alle de som har jobbet for at et demokratisk valg skal bli gjennomført, blant annet biskop Milenge, er det en trist erkjennelse. På grunn av det arbeidet skal vi heller ikke gi opp håpet. Krigsherrer har blitt presset og lokket inn i demokratiske prosesser før, for deretter å finne seg selv bundet av de demokratiske institusjonene og prosedyrene de for en kort stund knyttet sin legitimitet til. Men valguroen siste uken har vært en påminnelse om de enorme utfordringene som følger med kongolesisk politikk. Og det vitner nok en gang om en mørk historie som stadig nekter å slippe taket.

Braai og innflyttingsfest i Harare

2006-08-02T11:05:00.000+02:00

Å arrangere fest krever, som kjent, en del kulturell og sosial kunnskap. Det er liksom nøkkelen til et samfunn. Mat, drikke, musikk, timing, omfang osv. Hvem skaffer hva og til hvem? Og hva er for lite og hva er for mye? På grunn av alt dette hadde jeg tenkt å utsette den obligatoriske innflyttingsfesten en stund. I mellomtiden kunne jeg gå på fester, ta notater og diskret fange opp det man trenger å vite om festkultur i Zimbabwe. Men slik gikk det ikke..

Sånn i ettertid skjønner jeg at det var selvforskyldt. Ganske tidlig hadde jeg fortalt mine kollegaer at det ville bli en innflyttingsfest om ikke lenge. Og etter en måned begynte de å gi uttrykk for, på en måte som ikke lenger var til å misforstå, at det var på tide. Dessuten, som en av de sa, "det er ikke så stress, du må ikke å servere tre-retters, det holder med to...".

Man trenger ikke å være lenge i Zimbabwe for å skjønne at braai, eller det vi kaller grillparty, er den store greien her. Den bør helst inneholde et godt utvalg av kjøtt (biff, svin, kylling, pølser), noen salater, en god braai-saus, ris, og sist, men veldig viktig, en god sadza (en slags mos som har en tilsvarende posisjon i kostholdet her som poteter i et tradisjonelt norsk kjøkken). I tillegg forventer man gjerne at dette etterfølges av is, fruktsalater og noen kaker. Og ja, så er det dette med drikke. Her er preferansene mangfoldige, men svært tydelige - ulike typer juicer, et utvalg i softdrinks, musserende vin med og uten alkohol, hvitvin, rødvin, og selvfølgelig, øl ( man bør helst ha både Lion, Castle, Zambesi og Bohlinger´s).

Nå er det sånn at, enten er utvalget i butikkene i Harare ganske magert, eller så er det jeg som ikke har skjønt hvor man for tak i varene ( jeg brukte tre uker på å finne kaffefilter..). Men gitt at jeg ikke har fått tak i en grill enda, ikke vet hvordan en god braai-saus lages og ikke har noen ambisjoner om å mestre en sadza fant jeg ut, etter tips fra mine kollegaer, at det enkleste og billigste ville være å "outsource" hele grilldelen til noen som kan det - i dette tilfelle Alfred, "marketing director" i et lokalt cateringfirma som AFRODAD bruker jevnlig.

Allikevel, norsk som jeg er, vokst opp i et post-moderne samfunn hvor det forventes at en mann bør vite like mye om viner, urter og franske sauser som øl, biler og fotball, følte jeg at noe måtte ordnes selv. Ok, drikken var stort sett ganske grei. Å fikse et par ostekaker og en eplepai viste seg derimot mer utfordrende. En ting er at det er ganske vanskelig å få tak ingrediensene. For eksempel, jeg måtte innom tre butikker for å finne fløte - til slutt fant jeg det på den mest eksklusive og dyreste Spar-butikken i Harare. Det som allikevel er en mye større utfordring er å gå inn en butikk, som mann, å spørre etter fløte. Kakebakende menn er ikke et veldig vanlig fenomen her for å si det sånn.. Det ble noen rare blikk.. Ofte sendte de meg bare ned til øldisken.

Vanligvis er innflyttingsfest noe manhar når man har fått litt ting plass og skaffet det man trenger, for meg ble det mer enn påminnelse om hva jeg trenger. Uansett, og til tross for at Alfred var noen timer forsinket med grillen, så ble det braai for 17 personer pluss noen smårollinger. En lett blanding av folk fra jobben, noen naboer og litt kjente herfra og derfra i Harare. Jeg tror alle ble mette, jeg tror de fleste fikk drikken de foretrakk og, med Oliver Mtukudzi på anlegget, tror jeg at jeg traff sånn noenlunde rett i det populærmusikalske landskapet i Zimbabwe om dagen.

Noen flere uker med studier i lokal festkultur kunne sikkert gjort det hele mer raffinert, men det ble et "crash"-kurs i braai. Nå ser jeg langs veiene etter gateselgere som kan gi meg et godt tilbud på et halvt oljefat, en rist og noe ved i håp om å kunne slå meg inn på grillbølgen her til lands. Det er helt klart ikke siste gang det skal arrangeres braai.

En slags start

2006-07-19T10:50:00.000+02:00

"The Hopeless Continent. Its economic heart (Germany) is broken; the mafia is threatening a fragile new government (Italy); and London is being bombed as Tony Blair refuses to let go the reins of power. Strikers control the streets (France). Growth is anaemic and Islamic fundamentalism is wreaking havoc from Amsterdam to Istanbul, where a judge was shot and killed by a terrorist last week. The Red Dragon´s breathing fire; the Bollywood beast is catching up. Europe is a hopeless continent. How shall we save it?"

Det er Ferial Haffajee, redaktør i Sør-Afrikanske "Mail and Guardian", som prøver å beskrive Europa slik det kunne sett ut om det ble fremstilt like overfladisk og slagordpreget som Afrika ofte blir. Overskriften er "Africa - beyond aid and Bono". Det er lørdag 14, juli 2007. I St. Petersburg har G8 møtet akkurat startet.

For et år siden sto Afrika øverst på agendaen. Flere millioner gikk med hvite bånd. Over en milliard mennesker så Live8. Selv fikk jeg med meg James Brown synge "Sex Machine" for gjeldslette. Et år etter bærer de ulike leserbrevene i "Mail and Guardian" denne lørdagen preg av et visst anti-klimaks: Det er G8-møtet, men hvor er Angelina Jolie?

De fleste her tok vel Bob Geldofs påstand om at "vi vant" med en stor neve salt, men et og annet løfte klarte G8 å lirke av seg, iallefall på gjeld og bistand. At det ikke har skjedd veldig mye på denne fronten siden er gjennomgående i kommentarene. Både G8, Verdensbanken, IMF og WTO, såvel som afrikanske ledere, får sine pass påskrevet. Allikevel, mens det er mye snakk om løftebrudd, er det kanskje erkjennelsen av at Afrika er litt mindre trendy i år som ligger mellom linjene. Den der følelsen av at i fjor ville plutselig alle de kule guttene og de pene jentene henge med deg. Du skjønte aldri helt hvorfor, det var noe som skurret hele tiden og, ikke overraskende, det varte ikke særlig lenge. Nå er Afrika liksom sååå 2005..

Det er kanskje litt satt på spissen, men et år etter Gleneagles ser det ut som at mange føler at den litt vilkårlige vennligsinnheten, generøsiteten og sympatien fra statsledere og innbyggere i verdens rike land ikke er noe man setter pengene sine på. Det stilles spørsmål hva som kommer ut av all denne godviljen.

Den kenyanske skribenten Binyavanga Wainaina oppsummerer det slik: "Rents in Nairobi are now on par with Europe, to service the tens of thousands of Kenya-loving people who run Kenya-loving projects to save Kenyans and Sudanese and others from Misery (...) Nairobi is crawling with $5-a-day 25 year old backpackers who came and loved and compassioned and are now the beneficiaries of $5000 a month consulting for the United Nations, while master´s students from Kenya are selling fruit by the side of the road for a dollar a day, and live in Kibera slum, the only place where rent is cheap, but this may change since Ralph Fiennes went and loved Kibera".

Ok, noen leserbrev i en Sør-Afrikansk avis en lørdag i juni er ikke akkurat en statistisk signifikant stemningsrapport fra dette store, mangfoldige og komplekse kontinentet. Men tross alt, jeg har hørt lignende ting før. Og stadig mer det siste året. "Vi mobiliserte mer enn noensinne og hva fikk vi igjen liksom?"

Det er litt "fatigue" - litt "bistands fatigue", litt "popstjerne som vil hjelpe sultende afrikanere fatigue". Men det Haffajee, Wainaina og andre skriver er ikke syting eller bønner om mer hjelp. Det er rett og slett erkjennelsen av at skal vi fart på sakene må vi gjøre det selv.
En av de organisasjonene som jobber med nettopp dette er African Network and Forum on Debt and Development (AFRODAD). Og det er her jeg da har havnet. Jeg har sikkert ikke bidratt til å redusere boligprisene i Harare, men i et år skal jeg altså jobbe i policy avdelingen til AFRODAD. I mellomtiden skal Tirivangani Mutazu ( eller bare "Tiri" som han stort sett kaller seg) steppe inn for meg i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp.

AFRODAD består av medlemsorganisasjoner fra hele Afrika. Nettverket leverer forskning og analyser på spørsmål knyttet til gjeld, utvikling og internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken og IMF. De jobber tett med akademikere over hele kontinentet og de jobber for å styrke sivilt samfunns mulighet til å legge press på sine regjeringer. Samtidig jobber de for for å styrke afrikanske regjeringers muligheter til å stå på kravene overfor G8, Verdensbanken, IMF osv. I forrige uke var det Ellen Johnson, Liberias første kvinnelige president, som fikk råd og vink fra AFRODAD. Sjekk: www.afrodad.org

Dermed kommer ikke jobben min til å handle så mye om Zimbabwe, men rent praktisk og faktisk blir det hvor kontoret ligger og jeg skal bo. Det krever kanskje ikke stor fantasi for å skjønne at det byr på sine utfordringer. Inflasjon på 1184% er bare forbokstaven for å si det sånn...

Da innsjekkingsdamen fra British Airways skjønte at jeg skulle til Harare så hun opp på meg og sa "Wow, you´re tough guy. Good luck!" Deretter smilte hun pent og sa at overvekten på bagasjen min ville koste meg 7000 kr...

Det kommer til å bli tøft og utfordrende år. Jeg kommer sikkert til å tabbe meg ut både her og der. Men sånt blir det jo gode historier av. Og noen av de håper jeg kunne dele med dere her på denne bloggen. Her vil det bli synsing om mange små og noen store spørsmål. Og ikke minst, jeg håper at andre vil være med synse!