"Det fins to guder.."

..sier Abbie Dithlate, "en for de som undertrykker og en for de som blir undertrykt". Dithlate, som er fra Sør-Afrika, koordinerer sivilt samfunns arbeid opp mot Southern Africa Development Community (SADC). Jeg møtte han og lederne for de nasjonale kirkerådene i det det sørlige Afrika på et en konferanse i Botswana i forrige uke.

Temaet for møtet var kirkenes rolle i fattigdomsbekjempelse og påvirkning av myndigheter i regionen. I en region hvor i snitt 80 prosent av innbyggerne regner seg som kristne og hvor kirken er en av de mektigste institusjonene er ikke dette uten betydning. Studier nylig gjort av EJN viser at mens mange av kirkene driver omfattende arbeid for fattige på bakken og trolig er den organisasjonen som har nærmest kontakt med de fattige, vegrer mange av kirkerådene seg for å ta tak i de mer strukturelle årsakene til fattigdom, herunder tema som korrupsjon, ansvarlig styresett, likestilling, gjeld, patentregler, klimaendringer, hiv/aids, handelsbetingelser, Verdensbanken, IMF, WTO. Kort sagt politikk.

Delvis skyldes dette den vanlige visen fra evangelistene. Altså disse som mener at kirken bare skal preke, men ikke blande seg inn i noe som kan ligne politikk. De siterer gjerne Paulus og sverger troskap til de som til enhver tid måtte sitte med makt. De har en lang tradisjon for å toe sine hender når urett begås foran øynene deres. Med et stort innrykk av pinsevenner over hele Afrika har disse gode kår om dagen.

I noen tilfeller så er det ikke mangel på meninger som er problemet, men derimot gale meninger. Når kirken, i land hvor mellom 20-30 prosent av befolkningen er hiv-smittet, insisterer på at bruk av kondomer er umoralsk er konsekvensene, for å si det diplomatisk, uheldig. Disse får god støtte fra Vatikanet og George Bush.

Men så er det de kirkene som ser at de faktisk har en plikt, som en Sør-Amerikansk biskop en gang sa det, til ikke bare å gi mat til de fattige, men også spørre hvorfor de fattige er fattig. Det er disse kirkene som ser kamp for rettferdig fordeling, menneskerettigher og miljø som en naturlig konsekvens av sin lære. I mange land i det sørlige Afrika har slike kirker på enkelte tidspunkt i sine lands historie spilt spilt en svært viktig rolle. Desmond Tutu i Sør-Afrika er bare et av mange eksempler. Allikevel, til tross for at slike kirker har gjort mye bra, sliter også disse med å ta tak i mange av de mest sentrale utfordringene landene i det sørlige Afrika står overfor idag.

Delvis kan dette skyldes mangel på kapasitet. Som en leder for et av kirkerådene sa til meg, bistandspengene som kommer fra nord er ofte øremerket tradisjonell nødhjelp og utviklingsprogrammer. Det gir kirkene lite rom for å arbeide for å løfte problemene de ser på bakken opp til myndigheter, til regionale organisasjoner som SADC og AU eller til internasjonale institusjoner som Verdensbanken, IMF og WTO. Dette til tross for at politikk som utvikles her har avgjørende betydning for de fattige.

En annen grunn til at kirken sliter med å bli en effektiv "stemme for de stemmeløse" kan muligens også ligge i kirken selv. Blant de av oss som har en dårlig skjult sans for de kirkene som ikke bare bryr seg om veldedighet, men også om rettferdighet, forutsetter vi ofte at kirken er en del av den brede, og svært populære, samlebetegnelsen "sivilt samfunn". Det har slått meg at dette ikke nødvendigvis er helt riktig.

Det fins mange definisjoner på sivilt samfunn, men en av de eldste kommer fra Aristoteles som definerte sivilt samfunn som sfæren mellom familien og staten. Det var altså deltakelse i det sivile samfunnet, eller i polisen som Aristoteles ville kalt det, som skilte mennesket, "Zoon Politicon", fra dyrene.

En tråd går fra Aristoteles via opplysningstiden til Hegel som tok opp ideen om sivilt samfunn som en egen sfære mellom familie og stat. I kjølvannet av den franske revolusjonen så Toqueville behovet for sivilt samfunn, eksemplifisert gjennom det amerikanske organisasjonslivet, som en buffer for individet mot en stadig mer omfattende og sentralisert stat. Tanken finner man igjen hos Putnam som ser sivilt samfunn som et nødvendig sosialt lim for at samfunnet skal fungere. Spesielt i en amerikansk tradisjon er sivilt samfunn blitt sett på som en sfære som sikrer frihet fra staten. En rekke menneskerettighetsgrupper henter inspirasjon herfra.

Vi kan også følge en litt mer europeisk linje fra Hegel via Gramsci til Habermas som ikke bare ser sivilt samfunn som et middel for å sikre frihet fra staten, men også en mulighet til å påvirke staten. World Social Forum står midt i denne tradisjonen.

Begge retningene har derimot det til felles at de tar utgangspunkt i en, primært vestlig og fra opplysningstiden relativt sekulær, idétradison hvor enkeltindivider går inn i det sivile samfunn og former organisasjoner av egen fri vilje i en sfære mellom familie og stat. Det er ikke gitt at kirken passer inn her.

For det første, kirken skiller seg ut ved at den for ikke mange år tilbake sto som en egen pilar likeverdig med stat og familie. Den var altså ikke nødvendigvis en buffer mellom familie og stat, men en institusjon som nærmest inngikk i staten og familien. Noe av dette henger allikevel igjen. Spesielt i Afrika spiller kirken mange steder, om ikke formelt, så iallefall i praksis, enda en slik rolle.

For det andre, kirken er ofte bygd på kollektive identiteter organisert hiearkisk med prester, biskoper, kardinaler osv. Mens sivilt samfunn forutsetter frie individer, representerer kirken mye mer et kollektiv. Hvis menneskers deltakelse i det sivile samfunn er bestemt av en religiøs leder, og dermed ikke er basert på individuelle valg, bryter dette med ideen om et sivilt samfunn slik det er forutsatt i liberal, demokratisk tradisjon.

Problemet blir dermed at, samtidig som at kirken har potensialet til å utfordre eksisterende hierkier, så eksisterer mange av de samme hierkiene, ofte basert på kjønn, alder, rikdom, makt, innad i kirken. Og på grunn av kirkens hiarkiske oppbygning, og den autoriteten dens ledere har, blir det vanskelig å si hvem kirken snakker på vegne av.

Kan vi dermed avskrive kirken fra sivilt samfunn? Ikke nødvendigvis. Å definere sivilt samfunn ut i fra en ide om sekulær individualisme som har blitt utviklet over røykfylte europeiske cafébord fra opplysningstiden og utover vil ekskludere, ikke bare religion, men også stamme, etnisitet og andre kollektive identiteter fra sivilt samfunn.

I praksis betyr det at vi eksluderer de aller fleste som bor i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Det ville være katastrofalt. Kirkene er ofte de som når flest fattige. De er allerede sterkt involvert i kamp for menneskerettigheter og rettferdig fordeling. Deres potensiale til å sikre fattige, ikke bare mat, men også rettigheter og deltakelse er stort.

Det betyr kanskje at vi må legge fra oss våre veldig vestlige briller og trolig akseptere en litt mer romslig definisjon av sivilt samfunn. En definisjon som åpner for at også grupper basert på kollektive identiteter kan spille en rolle i sivilt samfunn.

Men det betyr også at de som ønsker at kirken skal stå på side med de som blir undertrykt, i stedet for de som undertrykker, må være bevisst på de utfordringene det følger med nettopp kirken som organisasjon. Å ta tak kirkens egne maktstrukturer vil dermed være viktig. Møtet EJN organiserte i Botswana kan egentlig sees på som et slags forsøk på noe sånt.

Helgeaktiviterer sørpå

Så langt har jeg ikke sagt så mye om hva som skjer i Harare sånn til daglig. Derfor kommer det her noen bilder fra helgen: Middag hos finske venner, et danseshow organisert av en kamerat fra Mosambik, en fest med bratwurst og julegløgg hos en tysker, lat formiddag med kaffe, avis og bok i hagen og sist, men ikke minst, grilling med folk fra Streetwise.


















Mosambikansk koreografi.


















Norsk-amerikansk mangel på koreografi.


















Favorittaktivitet søndag morgen.


















Streetwise er faktisk et ganske bra prosjekt, dratt i gang av et par nordmenn og zimbabwesere, hvor blant annet tidligere gategutter fra Harare driver en bedrift som produserer og selger noen skikkelig kule papir- og metallprodukter. Vanskelig å forklare akkurat hva de lager, men har du vært på et marked i Zimbabwe så vet du omtrent hva jeg snakker om. Og det er fine ting altså. De håper blant annet å kunne selge til Norge. Så dermed litt reklame her.

Regnbuenasjonen?

"South Africa is Africa´s best hope. It has by far the continent´s largest and most sophisticated economy. If South Africa prospers, it could pull the rest of the continent in its wake, as Japan did in Asia. If it were to stagnate, or revert to tyranny, it would be as if someone had poured sugar into the continent´s petrol tank. So what are South Africa´s prospects?"

Det er Robert Guest, The Economists tidligere Afrika-redaktør, som stiller spørsmålet i boken boken The Shackled Continent - Africa´s Past, Present and Future.

For de fleste har Sør-Afrika kanskje vært forbundet med det første scenarioet, altså håp.

I løpet av noen få år på begynnelsen av 1990-tallet måtte et av de mest rasistiske samfunnene verden har sett siden Nazi-Tyskland vike for demokrati. Fra å være et samfunn hvor et lite hvitt mindretall styrte over et overveldende stort svart flertall fikk Sør-Afrika i 1994 sin første svarte president.

Nelson Mandela var lederen for motstandskampen, som til tross for sine 27 år på Robben Island, kom ut med et budskap om forsoning. Mandela stilte på landskamp i den gule og grønne supportertrøyen til det nasjonale rugbylaget, et lag som for mange svarte ble sett på som selve symbolet på det raserene boerregimet.

Desmond Tutu ledet Sannhets- og Forsoningskommisjonen hvor tidligere medlemmer av apartheidregimet ble tilbudt amnesti mot at de sto frem og fortalte sannheten om det de har vært med på. Pårørende løp gråtende ut av salen mens de hørte hvordan deres kjære ble torturert og drept, mens tidligere politimenn, sikkerhetsagenter og politikere har gått ut som frie menn.

I forrige uke døde PW Botha. Mannen som ledet apartheidregimet fra 1976 til 1989, mens forfølgelsen av opposisjonelle var på sitt mest brutale, nektet selv å stille foran det han beskrev som Tutus ”sirkus”. Han ble begravet forrige onsdag. Dagen etter viste førstesidene i sør-afrikanske aviser president Thabo Mbeki gi Bothas datter en klem i farens begravelse. Over hele Sør-Afrika flagget offentlige bygninger på halv stang for mannen som populært ble kalt ”krokodillen”.

Alle vet at det kunne vært svært annerledes. Det krever ikke mye kjennskap til brutaliteten i apartheidregimet for å forstå hatet svarte følte, og til dels enda føler, overfor sine hvite undertrykkere. Det hadde ikke vært mer enn menneskelig om de hadde tatt hevn. Sør-Afrika kunne vært i borgerkrig. I stedet skal landet arrangere fotball-VM i 2010.

Så hvorfor skepsisen? For det første, må man spørre hvor forskjellig er det ”nye” Sør-Afrika fra det gamle regimet?

Sør-Afrika blander den ”første” og ”tredje” verden på en måte som man ikke finner noe annet sted i Afrika. Jo da, alle afrikanske land har store mengder fattige som lever side om side med en sinnsyk rik og generelt lite sympatisk elite. Allikevel, Sør-Afrika skiller seg ut ved at eliten ikke fremstår like mye som overklassen slik vi finner den i andre afrikanske land, men heller minner mistenkelig mye på den middelklassen vi selv kjenner fra hjemlige strøk.

Den sør-afrikanske middelklassen ser på reality-TV, går på treningstudio, henger på kaffebar, kjøper take-away på Seven Eleven, prøver ut ulike slankekurer, pusser opp kjøkkenet hvert fjerde år, kjører ungene på trening og gir penger til veldighet. Hun går på yogakurs og leser Anne Holt. Han drømmer om litt større garasje og prøver å lære golf. De er stort sett hvite.

Disse lever side om side med millioner av fattige mennesker som mangler vann og elektrisitet, som bor i bydeler hvor politiet ikke tør å bevege seg inn og hvor helgeaktiviteten for mange er å gå i begravelser til familie, venner og naboer i alderen 20-40 som i følge dødsannonsene ”gikk bort etter lengre tids sykdom”. De er stort sett svarte.

Selvfølgelig, å rive ned forskjellene som ble etablert under apartheid vil ta mer enn tolv år. ANC har brukt mye krefter på å kvotere inn svarte i ledende stillinger, sørge for at firma ledet av svarte får tilgang til kontrakter osv. Allikevel, til syvende og sist vil kvotering være en form for ”målstrek” politikk som jevner ut forskjellene når deltakerne har kommet på oppløpsiden. Det er et virkemiddel, men kun et av mange. Sør-Afrika vil trolig trenge mer ”startstrek”-politikk som sikrer at flest mulig faktisk kan starte løpet med noenlunde like muligheter. Spørsmålet er om ANC kan levere dette.

I et township i utkanten av Cape Town fikk jeg overlevert en løpis som sa at forskjellen på gjennomsnittslønningen til en sjef og en arbeider i Sør-Afrika har økt fra å være 1/50 i 1997 til å være 1/150 i 2006. Altså i løpet av ANCs regjeringstid. Løpisen kom vel og merke fra et par ungdommer på ytterste venstre fløy, men jeg ser ikke bort i fra at statistikken kan være rett.

ANCs politikk de siste årene har bidratt til å gjøre enkelte svarte svært rike. For disse har raske biler, dyre hus med svømmebasseng og boblebad og flyturer på første klasse blitt selve symbolet på at de har overvunnet apartheid. Dette har derimot ikke bidratt til å løfte det store flertallet av svarte sør-afrikanere ut av fattigdom. ANC forblir splittet i synet på den økonomiske politikken. Mens høyresiden i partiet har fått gjennomslag for privatisering og handelsliberalisering, har venstresiden fått holde på omfattende kvoteringsordninger.

Med mangel på en helhetlig velferds- og omfordelingspolitikk kan man spørre hvordan Sør-Afrika vil utvikle seg dersom de sosiale skillene er like store om ti år. Vil toleransen og viljen til forsoning med de hvite være like sterk? Kan konfliktene fra apartheid blusse opp igjen? Vil Mandelas forsoningsbudskap måtte vike for en tøffere politisk linje? Og vil ANC være villig til å gi fra seg makten dersom de på et tidspunkt skulle tape et valg?

Mange har hevdet at Sør-Afrika i dag nærmest er en ettpartistat. ANC styrer på det nasjonale, og på de fleste lokale, plan med overveldende flertall. Kanskje ikke helt ulikt Arbeiderpartiet i norsk etterkrigshistorie vil noen kunne hevde, men sammenligningen holder bare et stykke på vei. Sør-Afrikas historie har etterlatt traumer langt utover det Gerhardsen noensinne måtte forholde seg til. Og dessverre, mennesker som har lidd mye har en lei tendens til å ende opp med å påføre andre den samme lidelsen. Mandela var unntaket. Midtøsten ligger nærmere regelen.

På en lat torsdag ettermiddag på stranden i Durban kan slike dystre tanker virke litt ”far-fetched”, men det er tre saker fra sør-afrikansk politikk det siste året som illustrerer at det ikke er gitt at Sør-Afrika kommer til å utvikle seg i en fredelig og demokratisk retning.

Den første saken er president Mbeki som snart skal pensjonere seg. Han bygger derfor hus til 10 – 20 millioner kroner, på statens regning, uten at dette har skapt noe videre stor debatt innad i ANC. Den som derimot skapte oppstyr var Douglas Gibson, en av lederne i det (relativt hvite) opposisjonspartiet Democratic Alliance (DA). Han stilte opp på byggeplassen med pressen på slep for å sette et kritisk søkelys på pengebruken. Intervjuet sør-afrikanske Sunday Times gjorde med Gibson like etter illustrerer ganske tydelig hva slags utfordringer opposisjonen i Sør-Afrika står overfor:

ST: Can the DA afford to behave as if it were an opposition party in the UK?
DG: You mean, can we afford to act as oppositions do in every democratic country? If we can´t then there is something wrong with our democracy, and with our government. They don´t understand about accountability and openness. They need to learn that.

ST: Doesn´t DA need to learn that because of our history there are certain sensitivities at play in this country?
What is the sensitivity about spending public money? The apartheid government cloaked everything under a shroud of secrecy and security and everybody then had to back off and shut up. Well we´re not going to do that in a democratic South Africa.

Mange sør-afrikanere mener de hvite slapp for billig unna etter apartheid. De bør være takknemlige for at de ikke ble lynsjet. Og det er derfor forventet at de skal trå litt mer forsiktig når de kritiserer ANC. Dette er forståelig, og kanskje også riktig. Spørsmålet her, derimot, er hva som er bra for det sør-afrikanske demokratiet. Makt har som kjent en tends til å korrumpere de edleste menn og kinner og i dag er det politiske partier som DA som kan sikre demokratisk kontroll.

Den andre saken kommer i forlengelsen av nettopp dette. Cape Town er en av Sør-Afrikas mest multikulturelle byer med en god blanding svarte, fargede og hvite. Det er allikevel de to siste gruppene, altså de fargede og hvite, som til sammen utgjør flertallet. En koalisjon av deres partier klarte i det siste valget å sikre at DA nå sitter med ordføreren i Cape Town. Det er den eneste større byen i Sør-Afrika som ikke kontrolleres av ANC.

Det er derfor interessant, og bekymringsfullt, at ANCs første reaksjon var å prøve å bruke sitt flertall i provinsforsamlingen til å endre regelverket slik at slike koalisjoner ikke ville være mulig. Forsøket møtte massiv motstand og ANC måtte til slutt gi opp.

ANC hevder at svarte ikke er tilstrekkelig representert i Cape Town. Argumentet er ikke uten hold. Til tross for et vibrerende multikulturelt miljø, er dette miljøet i stor grad dominert av hvite og fargede, samt en god del innflyttere fra India og den arabiske verden. De svarte føler seg derimot satt på sidelinjen. Og når man henger i de kule områdene i Cape Town, på steder som Long Street, Observatory og Kloof Street, fremstår de svarte litt som statister som ikke helt glir inn. En kollega av meg fra Malawi sier at han i flere butikker i Cape Town blir møtt med spørsmålet: ”Are you sure you´ve come to the right place? The things we sell are rather expensive”.

Til tross for dette oppfatter svært mange ANCs reaksjon som et symptom på noen ikke helt sunne anti-demokratiske tendenser. Forsøket på å ”kuppe” byen har fått flere til å spørre om partiet noensinne vil kunne gi fra seg makten frivillig om de skulle tape i et nasjonalt valg.

Den tredje saken er Jacob Zuma, en tidligere vise-president som for tiden etterforskes for korrupsjon. Tidligere i år ble han også stilt for retten anklaget for å ha voldtatt en hiv-smittet kvinne. Han ble frifunnet, men innrømte i løpet av rettsaken at han hadde hatt ubeskyttet sex med kvinnen vel vitende om at hun var hiv-smittet. I stedet for å bruke kondom, hevdet han at en god dusj etterpå gjorde samme nytten. Han er nå en av de mest sannsynlige kandidatene til å overta ledelsen av ANC – og kanskje også presidentembete.

Zuma er et politisk paradoks. Til tross for at han er en av mennene som har tjent seg rik på ANCs markedsliberale politikk og til tross for hans holdninger til kvinner og HIV og AIDS og andre svært reaksjonere standpunkt, så er det blant venstresiden og ungdommen i ANC han henter sin støtte. I mange av sine uttalelser kommer det frem at han ikke er en spesielt ivrig tilhenger av Sør-Afrikas svært liberale grunnlov. Grunnloven, som med omfattende rettigheter for kvinner og minoritetsgrupper, har blitt sett på som et viktig grunnlag forsoningsprosessen i landet. Zuma signaliserer en tøffere og mer konfrontativ linje. På politiske møter er han kjent for synge ”Give me my machine gun...”.

Til tross for at Tutu har sagt at det beste Zuma kan gjøre for Sør-Afrika er å trekke sitt lederkandidatur, så er han storfavoritt til å bli leder i ANC så lenge han ikke blir dømt i korrupsjonssaken. I townshipet utenfor Cape Town ble det oppsummert på denne måten: ”Folk respekterer Mandela, men de elsker Zuma”.

Støtten til Zuma er kanskje et uttrykk for frustrasjonen mange svarte sør-afrikanere føler over manglende økonomisk fremgang. Det er derimot noe uklart, for å si det mildt, hva denne mannen har tenkt å gjøre for å redusere de sosiale forskjellene som preger landet.

Dette er noen saker som gjør at Sør-Afrika 12 år etter at Mandela kom til makten ikke bare gir grunn til håp. Kan vi risikere en utvikling hvor mangel på reell fordelingspolitikk blir kompensert for med tøffere politisk retorikk? Et samfunn hvor frustrasjon fra de fattige blir møtt med lettvint populisme fra et mer maktarrogant ANC?

Ikke vet jeg. Sør-Afrika står for meg stadig som et eksempel på hva mennesker kan få til av forandring og forsoning. Utfordringen landet nå står overfor synes jeg ble oppsummert ganske godt på t-skjorten til en hvit uteligger på stranden i Durban:

People shall share in the country´s wealth

Å få dette til vil være en stor utfordring. For ANC-politikere som har vent seg til paraplydrinker, svømmebassenger og dyre biler kan det være mye lettere å mobilisere støtte ved å spille på gammelt rasehat. Det er en velkjent strategi, men om den brukes i Sør-Afrika vil en hel verden være skuffet.

Søndagstur på Table Mountain

Wolfie danser mot malaria

Når man er her i Afrika er det godt å se at alle gode krefter trår til for å hjelpe med problemene det slites med her. De siste ukene har de fleste afrikanere med tilgang til et eller annet medie fått med seg at Madonna nå gjør det hun kan for å hjelpe, om ikke annet, så iallefall en afrikaner. Og nå slenger også Paul Wolfowitz, presidenten i Verdensbanken, seg på med sitt mer kunstneriske bidrag i kampen mot malaria. Det står ikke på viljen iallefall.